I mors trygge favn

For små nøster er det å kjenne tryggheten og varmen fra mor noe av det beste akkurat nå. Innimellom springer de rundt som andre villstyrlige krabater, men farene er mange, så hun kaller på dem blir de for ivrige. Men livets trygge bauta for alle små er mor og hennes morskjærlighet. Jeg har sett det utallige ganger. Enten det er hos pattedyr på Afrikas savanner eller i hjorteskogen – bare mor er mor. For ikke å snakke om små apebabyer som klamrer seg fast, ikke ulikt det en observerer i det daglige på en lekeplass med mødre og små barn. Alle er vi opptatt av å ta vare på avkommet vårt. Beskytte og oppfostre de små håpefulle, så det går dem vel her i livet. Det er jo rørende søtt da – når små uskyldige øyne titter fram, enten det er fra vingen på en fugl, eller mellom føttene på et stort dyr. Hvitkinngåsa hadde behov for hvile, og ungene likeså. Som fotograf kjennes det godt når sky fugler lar en bivåne slike hverdagslige sysler på nært hold. Kun kameraklikkene fikk fuglene til å åpne øynene en gang i blant. Vi tillegger ikke dyra noen stor grad av morskjærlighet, men jeg har opplevd situasjoner som har fått meg til å undre på akkurat det.

Det er Norge i rødt, hvitt og blått

... og litt grønt forhåpentligvis. Selv om vi - i alle fall her i Midt-Norge har hatt en uvanlig sen vår, er det så smått blitt et grønnskjær de fleste steder. Bildet derimot er ikke fra Trøndelag, men fra vakre Olden i fagre Stryn, med Olden kirke i forgrunnen. Olden kildevann kjenner de fleste, og snøen i bakgrunnen kan komme i en kiosk, nær - nei ikke deg, men dine tipp, tipp, tipp oldebarn. Det tar nemlig noen tusen år før snøen på breen smelter, og blir flaskevann. Rart å tenke på egentlig, at vannet vi drikker fra Olden i dag kommer fra snøstormer som også rammet flokker med elefantdyr, mammuten som vandret i de norske fjell. Ønsker med dette alle en trivelig 17. mai, enten dagen tilbringes i guds frie natur, eller du feirer nasjonaldagen i mer urbane strøk. Hipp, hipp hurra!

Grus grus

Tranene har nok som oss, lenge kjent lengselen og dragningen mot de nordiske lyse netter. Trekket er stort sett over, og de fleste er nå ankommet sine hekkeplasser. Mange må derimot vente ennå en god stund før eggleggingen kan ta til, da vi - i alle fall her i Midt-Norge har en uvanlig sen vår, med snø i de høyereliggende områdene ennå. Jeg har under de seneste dagene hørt deres majestetiske trompetlyder ute i marka. Det er en spesiell stemning over tranas rop, det roper liksom fra selve villmarka. Det er en art som har økt i de seneste åra, og finnes nå på steder den har vært lenge borte fra. Dette skyldes nok bedre tilrettelegging, og beskyttelse under trekket fra Spania. Ved Hornborgasjøen i Sverige, som bildet er fra, raster tusenvis av traner hvert år på trekket nordover. Her har svenskene gjort et imponerende stykke arbeid, og tilbakeført et stort våtmarksområde til utgangspunktet, etter å ha vært totalt ødelagt av drenering, tørrlegging og oppdyrking. Se for øvrig www.hornborga.com

I rokk og fokk!

En stillferdig venn

Tøffere enn toget ligger lavskrika på reiret sitt, mens snø- og haglbyger passerer på løpende bånd. Dag etter dag med kalde og kjølige vårdager må de dyrebare eggene beskyttes. Heldigvis har den lagret fjær og dun gjennom vinteren, så reiret er foret som den beste soveposen fra Helsport. I forkant stikker en røyfjær opp ser vi. Ikke vet jeg om den venter på varmere vårdager, men at det er en sen vår er vi begge enige om. Selv om den ikke er spesielt sky, er den såpass forsiktig og stillferdig under hekketiden at reiret er nesten umulig å finne. Ellers i året dukker den stille og nesten helt lydløs opp. Å sitte i gammelskogen og dele mat med granskjora må være medisin for alle. Selv om den er kjent for å være svært tillitsfull overfor oss mennesker er den også omspunnet med en viss mystikk. Lydene dens kan være mange da den er en imitator av rang, men de vanligste låtene er kanskje en forsiktig mjauing, ispedd en myk klagelyd. Jon Østeng Hov oppdaget raskt at fuglen hermet perfekt etter kameraklikkene hans og motorframtrekket, det var som å høre en paparazzo borte i skogen. Lavskrika, i likhet med mange av sine slektninger, kråkefuglene, hamstrer, og er nærmest altetende. Både insekter, sopp, bær, egg, fugleunger og mus er på lista over godbiter den liker. Til forskjell fra de andre kråkefuglene skiller lavskrika seg likevel ut. Det viser seg at lavskrika er helt avhengig av å lagre maten sin i kjøleskapstemperatur i vinterhalvåret, for å beholde sitt næringsinnhold. Lavskrikas utbredelse stemmer overens med klimakart, som viser hvilke høyereliggende skoger som har kjøleskapstemperaturer. På grunn av klimaendringene vil temperaturen i skogen krype høyere for hvert år, og leveområdet for lavskrike blir presset oppover mot fjellet! Den dagen vi mister lavskrika i våre skoger er ikke bare en trist dag, det er i høyeste grad en kraftig påminnelse om at i naturen henger alt sammen, og vi mennesker må være forsiktige med å forstyrre dette fine samspillet. Men enn så lenge ser det ut til at det er de kalde dagene som har overtaket!

På husjakt

Her inspiseres et kommende bo og husvære for stærfamilien. Det er flott med slike værslitte og mosegrodde gamle fuglekasser. Her passer liksom stæren fullkomment inn. Selv om stæren har gått noe tilbake i antall de senere åra, er det mangel på husvære som oftest er årsaken til at de ikke stifter bo i nærområdet. Så da har du kanskje skjønt hintet - bygg bo til stæren, og nyt deres selskap gjennom sommer halvåret!

Vår og starten på årets vakreste eventyr

   
Gråsisiken småkjekler litt med naboen, det er vårknipe og det gjelder å kjempe for maten. Om ikke lenge har to funnet hverandre, og hun ligger på reir og blir matet av hannen.