Bilder fra skog og mark, fjell og hav, kulturlandskapet er heller ikke å forakte, og for ikke å snakke om kysten vår, bland årstidene oppe i dette med hundrevis av fugle- og dyrearter, samt snø, is, planter, geologi, insekter, krypdyr og innsjøer og våtmark, vann og bekker, vidder og tundra, taigaskog og edelløvtrær, elver og fosser, myrer og og og og ..., som du skjønner - uuttømmelige kilder for en fotograf!

17. april 2011

Det koker i mårskogen

Finnes det noe herligere enn akkurat denne tiden på året i norsk natur. Det er like før det hele springer ut, vårskogen eller mårskogen om du vil, er bristeferdig. Vårens crescendo har startet. På bakken leker kvitveisa teppelegger, og i busker og snar lokker fugler av alle slag. Noen ligger på egg, andre har unger, mens atter andre jobber iherdig med reirbygging. Også pattedyra er på farten, måren på bildet kikker nysgjerrig og vaktsom fram fra skogkanten. Er det trygt der framme. Det lukter så liflig av honning, så det tar ikke lange stunden å bli overbevist, snart er den i full gang med å slikke i seg søtsakene. Det kan være tynt i mårbestanden utpå vårparten, men de som har unngått de utallige mårfellene som henges opp i skog og mark, kan forhåpentligvis gå sommeren lyst i møte. Hektiske måneder med partner, unger, lek og moro, men også kjas og mas, som hos andre som strever med familie og unger :-) 

Hva vitsen er med denne mårfangsten kan en jo lure på. Såkalt viltpleie skal jo fremme det jaktbare småviltet. Men jo mer vi viltpleier, jo mindre vilt blir det. Naturens balanse tror jeg naturen selv gjør best, den har jo noen hundre millioner års erfaring! Så la måren leve, og gled deg heller over synet av denne vakre skapningen – odelsgutten fra skogskatedralene.

10. april 2011

Engler i snøen




Kun en svart stripe røper at det er noe levende der borte i snøføyka. Ikke er det mye lyd å høre heller, rypene har nok med å skaffe seg tilstrekkelig næring. De lever under karrige forhold gjennom vinteren. Men helt lydløs er de ikke, selv om det latinske navnet ”muta” skulle tilsi akkurat det. Som små uskyldige engler beveger flokken seg rastløs rundt på jakt etter noe spiselig. Ikke skjønner jeg hvordan de overlever, men det gjør de utrolig nok. Det er fascinerende når du kommer nære nok, å se himmelhvelvingen speile seg i dypsvarte rypeøyne. Himmel og engler, ja det er noe guddommelig rent og vakkert med disse kvite runde fjærballene som vandrer der oppe i fjellheimen – landet nærmest himmelen!