Bilder fra skog og mark, fjell og hav, kulturlandskapet er heller ikke å forakte, og for ikke å snakke om kysten vår, bland årstidene oppe i dette med hundrevis av fugle- og dyrearter, samt snø, is, planter, geologi, insekter, krypdyr og innsjøer og våtmark, vann og bekker, vidder og tundra, taigaskog og edelløvtrær, elver og fosser, myrer og og og og ..., som du skjønner - uuttømmelige kilder for en fotograf!

25. mars 2011

Pingviner på Nordpolen






Allmenn barnelærdom har lært oss at pingviner holder til i Antarktis. Synd og skam, men der har jeg aldri vært. Derimot har jeg vært på besøk i Arktis noen ganger. Der er det også pingviner, i alle fall deres motstykke. Fugler som ligner i farge og levesett til en viss grad. På den nordlige halvkule finner vi alkefuglene, som her polarlomvien. De satt ute på isflaket, eller sto muligens. De har som dere ser atskillig til felles med pingvinene der sør. Både fargetegninger og den høyreiste holdningen minner til forveksling på pingviner. Men det har faktisk vært pingviner i Arktis også – helt sant! I trettiårene ble det ved et par anledninger satt ut pingviner fra Antarktis. Arktis i dette tilfellet var Nord-Norge, litt lenger sør enn vi vanligvis tenker på som Arktis, men Arktis like fullt. Pingvinen er heller ikke forvist til det aller sørligste Antarktis, den finnes både i Sør-Afrika, og Sør-Amerika. Ja faktisk finnes en art helt opp til ekvator. Polarlomvien har som sagt samme rolle i nord, slikt kalles konvergent evolusjon. Noe som betyr at to ulike arter, utvikler likt levesett og like trekk. Både alkefugler, og pingviner har svømmevinger, og beina plassert langt bak for svømming under vann. Den alkefuglen som lignet mest på pingviner, var den store Geirfuglen, en kjempe blant alkene. Den kunne heller ikke fly, og ble derfor et lett bytte for tankeløse, miljøvandaler som slaktet ned hele arten under sine ferder i Arktis. Helt tragisk å tenke på at arten sannsynligvis fantes helt opp til 1850-årene. Rundt 1800-taller var den blitt meget sjelden, og den siste spikeren i utryddelseskista var det europeiske museer som sto for. De naturhistoriske museene ble helt panisk på å skaffe seg et eksemplar før det var for sent, og betalte store summer for en død geirfugl. Ingen løftet en finger for å bevare arten. Kvalmt! Selv om de andre alkefuglartene også sliter med sine problemer, finnes fortsatt de fleste i stort antall. Så er du i nærheten av våre alkefugler, så nyt synet av disse arktiske pingviner enten det er til lands eller vanns.

20. mars 2011

Kongeørn i vilter vinterkok





Det er rart med det, men det er nå når sola begynner å lunke, og vår og varme er i anmarsj, at det er tøffest for våre hjortedyr. Blir det en lang og snørik vinter får vi vårknipe, noe som betyr at fettlagrene og reservene fra sommer- og høstbeite ikke rekker fram til vårbeite. Da går det som det ofte går i naturens ubarmhjertige verden, noen dør. Uansett må livet pulsere, og ingen dør forgjeves. Døde hjortedyr kan være et kjærkomment tilskudd til kongeørna og dens muligheter for overlevelse. Så den enes død, og så videre …, er et høyst aktuelt tema i naturen. Slik føres ørnas slekt videre. Reinen på bildet derimot hadde Dag Røttereng og jeg lagt ut som åte for kongeørnene inne i Trollheimen. Etter hvert som reinskjøttet ble oppspist fylte vi på med grisekjøtt. Så en dag slo ørna seg nedpå i et forrykende vintervær, og ørnebildet ble til i snøkavet. Fornøyd kunne jeg observere den majestetiske ørna når den i vinterstormen slet løs kjøttstykker, og kikket vaktsomt rundt seg med den ene øyet. Det andre øyet var delvis tildekt bak et lag med is, som hadde klabbet seg på i uværet. Det er tøffe forhold, selv om den denne gangen kom til dekket bord.

13. mars 2011

Rød stær


I ungdommens dager hendte deg at kommentaren utpå søndagsmorgenen var, ”Jasså du har fått rød stær”, når venner med blodskutte øyne traff hverandre etter festligheter. Hvalrossen på bildet tror jeg ikke har brukt natta til vill festing, selv om han til forveksling ligner gutta boys i hine hårde dager.
Hvalrossene lå i en stor klynge, hvor naboer i blant skubbet, dolket og albuet seg fram. Denne kikker seg engstelig bak, det lå nemlig en stor hann med kraftige støttenner og småirriterte der bak. Vi brukte god tid og beveget oss sakte nærmere, slik at de ble vant til oss. Etter hvert enset de ikke fotografen, og med 300 mm fikk jeg ”øyekontakt”.

4. mars 2011

Isbrann


Å sette isen i brann er ikke enkelt, men denne ettermiddagen fikk sola fyr på blåisen. Et bål i langsom kino utspant seg der inni i det dypfryste vannet. Sakte flammet det opp når solnedgangen ble reflektert, og ilden danset uendelig seigt rundt i frostmaleriet. Fotografen fikk tid til å konsentrere seg. Når så baunen endelig døde ut, og gløden bare var som en blek skygge oppetter istappene, var jeg fornøyd. Det knaket i lemmer og kroppen var støl, da jeg rettet meg opp. En time på hodet i umulige vinkler tar på, men både smerte og neglesprett glemmes lett når komposisjonsiveren tar overhånd, og det er motiver over alt. Is og detaljer, farger og lysspill – det er artig det!