Bilder fra skog og mark, fjell og hav, kulturlandskapet er heller ikke å forakte, og for ikke å snakke om kysten vår, bland årstidene oppe i dette med hundrevis av fugle- og dyrearter, samt snø, is, planter, geologi, insekter, krypdyr og innsjøer og våtmark, vann og bekker, vidder og tundra, taigaskog og edelløvtrær, elver og fosser, myrer og og og og ..., som du skjønner - uuttømmelige kilder for en fotograf!

9. desember 2010

Go`fot teorien



En viss størrelse innen trøndersk fotball har lansert ”Gofot-teorien”. Det ble veldig fristende å bruke det som overskrift til dette bildet. En variant av denne teorien gjelder dog også for de artene som skal kunne overleve under tøffe vinterforhold. Det gjelder å være skodd som de sier. Jeg har tidligere vist bilde av isbjørn som lignet er hvit bever, så jeg avslører først som sist, bildet er ikke den avskyelige snømann, men Kvitebjørn kong Valemon!

5. desember 2010

Nidelva stille og vakker den er


Etter en lang kuldeperiode, trakk det skyer inn fra vest. Akkurat den ettermiddagen fikk jeg solnedgangen jeg hadde ventet på. Endelig belønning for ventetiden. Noen korte minutter varte den røde gløden før den døde ut, og det blågrå vestaværet la sitt lokk over Nidelva og Trøndelag noen dager. Heldigvis hadde jeg også fått utnyttet kuldeperioden denne gangen. Noen dager fri, pluss helgene i begge ender ga meg mange kalde og frosne timer på leting etter kunstverk skapt av det forunderlige stoffet vi kaller vann. Snø, is, vann, frostrøyk og skyer er som vi vet av H2O alt sammen! Herlig med neglesprettdager og kakaokvelder sånn i førjulstiden. Og for oss b-mennesker holder det å være ute rundt ni. Soloppgangen rekker vi likevel. Noen intense timer senere, for ikke å si blåfrosne, kommer jaggu solnedgangen så fort at det er så vidt en rekker å spise. Korte dager har absolutt sine fordeler synes jeg.

28. oktober 2010

Hvit død





Kamuflasjen er perfekt. Hvit som en lydløs snøstorm kommer døden ut fra ingen ting. Med to intens gule øyne er det sort-hvitt drama i farger!

Snøugla er fullkomment tilpasset et liv i snødekte områder, både når det gjelder fjærdrakt, hørsel og syn. Musa ser den på tusen meters avstand – tenk det! Hørselen er også fenomenal hos denne sirkumpolare rovfuglen.

Det utspiller seg tusenvis av variasjoner over slike drama der ute -hver dag! Over fjellvidder og åpent hav, mellom ranke trelegger og langs blanke vassdrag. I ytterst få glimt har jeg fått ta del i slike sceneopptredener, hvor aktørene i blant spiller med selve livet som innsats. Det gjør inntrykk når intense rovfugløyne setter blikket sitt i ditt, og det gnistrer i skarpe våpen!

Hipp hipp hurra - snart er vinteren her.

23. oktober 2010

Høyt i et tre en kråke satt




Inne i granskogens dunkle skygger, rår hønsehauken over kråkeskjebnene. Det gjelder å være på vakt, de gnistgule øynene overser ingenting. Her lever kråkene på lånt tid.

Har de siste par ukene opplevd skogens grå nemesis ved en rekke anledninger, men bare som en skygge mellom treleggene. Det er fabelaktig å se hvordan den brede stjerten manøvreres og styrer den raske fuglen i vill fart der den sikksakker gjennom skogen. Tittelen er fra en barnesang jeg husker, en annen var om ei kråke som satt i lunden og gol - men det er det vel gjøken som gjør! Kråka på bildet har uansett sunget sin siste sang.

 

22. oktober 2010

I hvite bjørkeskogen


"I svarte granskogen", sier vi, og mener vel noe helt annet enn den bokstavelige svarte granskogen. Men når det er sagt - granskogen kan, og er ofte litt dyster. Litt svart og tung, særlig den ekte granskogen. Her er det mystikken og dulgte mørke gjemmer som råder. En spesiell og fasinerende skog, som jeg skal komme tilbake til ved en senere anledning. Nei det var egentlig bjørkeskogen jeg ville si litt om. På en måte det omvendte av granskogsuttrykket, derfor tittelen "I hvite bjørkeskogen". Men det gåtefulle kan råde i denne skogen også, særlig når skodda siger inn mellom stammene, og skaper den trolske stemningen som bildet viser. Bildet er fra en spesiell krokete samling bjørketrær i et eget lite skogholt, bortgjemt i en fjelldal. Det var min gode venn og fotokollega Steve Halsetrønning som tok meg med hit første gangen - og en skal lete lenge etter vakrere birkelund her i Midt-Norge. Ikke spør hvor, det er en hemmelighet vi holder for oss selv. Men jeg er sikker på at det finnes flere slike bortgjemte oaser av urørt gammel fjellbjørkeskog, bare en gidder å gå litt utafor allfarvei. Her inne har kong vinter brutt ryggtak med fjellbjørka snart et sekel, og når sesongen for denne vinterøvelsen varer oppunder ti måneder, ville vel enhver av oss blitt noe krokete.
PS.
Det ble forresten spennende møter med jerv, bjørn, ørner og hauk der inne i taigaen, på grensa til våre russiske venner i øst. Et apropos til slutt, bjørk er nasjonaltreet i Russland.

12. oktober 2010

Bjørnen sover, bjørnen sover - snart!


Så er det dags for en ny tur i bjørneland. Spennende grensetrakter i de finsk-russiske skoger lokker med bjørn og ulv. Snart sover de fleste bamser, men sjansen for å treffe på noen av disse dvaleovervintrende dyra er fortsatt til stede. Mulig noen går i halvsøvne på denne tiden, men likevel travelt opptatt med å fete seg opp til vinterblunden. Den vinteraktive ulven streifer også i disse grenseområdene, så håpet om å få se broder varg er så absolutt til stede - får bare håpe på litt hell. Sist ble det flotte og spennende møter med både bjørn og ulv, men fotografen fikk også møte et annet lite vesen i Finland, dèt ble ikke fullt så trivelig. Herr salmonella er ikke en venn du bør omgås. Å returnere fra Finland i bil, med 40 i feber, omtåket og blodig diarè når stekningen er på 160 mil er ikke en opplevelse jeg unner noen! Tur-retur Trondheim-Oslo tre ganger, pluss en tur til Steinkjer. Det ble i alle fall en uforglemmelig tur, på godt og vondt :-) Denne gangen flyr vi til de dype finske skoger, og håper vi får møte noen av trelandets innvånere der øst. Kanskje skjer møtet mens solas siste stråler tenner brann i skogpilarene, og dagen heller mot kveldsranda der furuglennene lyser gulrødt. I slike trolldomsaktige øyeblikk fornemmes selve skogssjela - ja selve villmarkas indre vesen. Vel, vel - slik kan en enfoldig naturfotograf sitte og drømme. Og drømme, i alle fall dagdrømme blir det god tid til. 120 timer i kamuflasje gir rimelig god anledning til akkurat det!

24. september 2010

En sommer er over


Sommeren er definitivt over, og den savnes allerede. Det var så mange ting en skulle gjøre i de lyse sommerdøgnene, men akk - hva var det en rakk egentlig? En del selvsagt, men langt fra alt en hadde planlagt utover vårparten. Det jeg i alle fall greide, var å besøke noen sommerenger i den lyse nordiske natta. Det er forresten noe som haster skal jeg si dere, å besøke blomsterenga altså. En ny sommer kommer alltids, men våre blomsterenger forsvinner raskt av ulike årsaker, så vet du om en urte- eller blomsterrik villeng så ikke nøl. Bruk noen timer neste sommer, du skal lete lenge etter mer motivrikt område. Særlig med makroobjektivet påmontert vil den så å si være uuttømmelig. På bildet har jeg benyttet to sett med avtonede gråfilter på en vidvinkel for å dramatisere bakgrunnen. To eksponeringer og litt Photoshoparbeid ville sannsynligvis gjort samme nytten, men alt som kan gjøres ferdig i felt er ok synes jeg.

6. august 2010

Bare næver ...

Bjørkas hvite stammer har ofte fasinert meg. Den kan ha så mange uttrykksformer, som denne blindeskriften viser. Fra å være en høyt skattet naturressurs, som hadde et uttall bruksområder, er neveren snart blitt redusert til kun å interessere naturfotografer. Tiden med bruk som brensel, taktekking, skreppe (ryggsekk), kopper, lauper og esker, sko, snøbriller, etc, er definitivt forbi. I alle fall i stor skala. Det er for øvrig noe nordisk over bjørka, som stort sett danner skoggrensa hos oss. Mitt inntrykk er at jo lenger sør en kommer, jo hvitere blir bjørkestammen, hva nå det kan skyldes. Teksten på bjørkeleggen er det sannsynligvis huldrefolket som har skrevet. Kanskje en forelsket hulder, som ei midtsommernatt har risset noen ord om sin hjertes utkårede. Bare fåglorna vet, så sky som huldrefolket er. Til informasjon så betyr uttrykket ”bare næver”, i alle fall på trøndersk - bare tull.

17. juni 2010

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med nasjonaldagen Island! Etter å ha vært på Island noen ganger, må jeg si at mer fascinerende øy skal en lete lenge etter. Spesielt for naturfotografer som har fugler som spesialitet. Langs kysten hele øya rundt dukker den ene interessante plassen etter den andre opp. Men også innlandet byr på flere flotte fuglelokaliteter, med Myvatn som selve perlen. Europas største forekomst av andefugler, her møtes øst- vest- sør- og nordlige andearter i et antall som virkelig imponerer. Vannet ligger i et fantasilandskapsområde, skapt av vulkansk aktivitet gjennom tusenvis av år. Også landskapsfotografer får nok å henge fingrene i. Det spesielle landskapet på øya, skiftende vær og de spektakulære landskapsformasjonene gir motiver i fleng. Så en tur til sagaøya anbefales på det varmeste. Hipp hipp hurra, og nok en gang – gratulerer med dagen Island!

7. juni 2010

Et siste farvel






Nei dette er ingen nekrolog over havets ridder eller havørna som den også kalles, nei det dreier seg om lysbildefilmens siste krampetrekninger. Det har vært noen soloppganger siden dette bildet ble tatt, og jeg la filmkameraet på hylla for godt. Jeg hadde ikke noen brå overgang til det digitale. Når jeg lot analogfilmkameraets batterier dø ut, hadde jeg brukt begge mediene parallelt en stund. Et halvår rent digitalt hadde gått, da jeg fikk anledning til å besøke Ole Martin i Flatanger. Fortsatt hadde de digitale kameraene sine begrensninger, så jeg måtte ty til mitt EOS 1V med ti bilder i sekundet. Bildet er faktisk fra min siste filmrull med dias, som raste gjennom på tre og et halvt sekund! Smokk - ett satt, ett av 36. Jeg synes det ble et verdig farvel med den analoge filmverdenen, men det skulle faktisk gå enda noen år før jeg kunne frese av gårde ti bilder per sekund digitalt. Siden den gang har det gått litt inflasjon i havørnbilder, men selve opplevelsen med å se disse flotte fuglene hos Ole Martin er mektig uansett ...

27. mai 2010

Den hvite beveren!


Lengst inne i Bakslimarka ved bortgjemt vassdrag holder Bernhard bever til med sin familie, eller Børre som jeg kaller han. Børre tilhører en eldgammel beverslekt her inne, et familiedynasti kan man godt si. Hans slekt har dominert hovedvassdraget og de beste områdene her i årevis. Bernhard bevers familie lever strengt etter det gamle bevermottoet «Esse, non videre», «å virke men ikke synes». Patriarken Bernhard holder kustus. De er derfor ikke ofte å se, dyrene er utrolig sky og vaktsomme når det gjelder mennesker, og menneskelig ferdsel.
Bløff eller fakta? Nei det er nok en bløff, jeg har nok aldri sett en hvit bever, men bildet er ekte nok. Så hvilket dyr tror du det er som er i ferd med kaste seg ut i vannet her?

22. mai 2010

Mine langstjertede naboer


Selv om våren er sen, så har nok de fleste skjærepar for lengst bygd ferdig reiret sitt. Sannsynligvis nærmer det seg slutten på rugetiden, og snart er det leven fra små dunløse fugleunger inne i skjæreboligen. For det er mer en bolig, enn et reir skjæra bygger. Allerede midtvinters begynner den å fly med kvist. Nøye utvalgte kvister må vite. I folketroen har skjæra også hatt sin plass. Noen mente den var skapt av fanden selv, andre mente den tilhørte huldra og var synsk. Det var derfor viktig og ikke å ødelegge reiret dens, da ville den hevne seg, og ulykken ramme. Imidlertid var det som lykkefugl skjæra helst ble ansett, det å ha et skjærepar som husfugl betydde hell ble det sagt. Selv har jeg for første gang fått skjæra som leieboer, den har bygd reir i ei furu på tomta. Så nå har jeg levert inn en ti-ukers lottokupong – bringer lykke du vet. Den er som de fleste er kjent med, sterkt knyttet til oss mennesker, og finnes knapt der det er lite eller ingen menneskelig bosetting. Muligens har den fulgt etter oss siden innvandringen etter siste istid for 13 tusen år siden, og det er muligens derfor vi har to underarter av den her i landet, en sørlig og en nordlig. Husker jeg ikke helt feil, så kom vi både sørfra, og inn fra vest i nord noenlunde samtidig. Jeg er vel på tynn is, når jeg blander antropologiske og ornitologiske antagelser sammen, så jeg gir meg her. Men det var en ting til – har du mistet sølvsmykket ditt, så sjekk det gamle skjærereiret!

20. mai 2010

Nye snøuglebilder og gjennsyn med en god kompis





På vårparten er jeg ofte innom beverfamilien som på denne tiden er ivrige etter fersk mat. Gjennom hele vinteren har de levd på bark fra høsten året før. Tenk dere bark til frokost, bark til lunsj, bark til middag og bark til kvelds i seks sju måneder! Visst har vi hørt om barkebrødtider vi også, men vårt broderfolk i skogen har barkebrødtider halve året, livet gjennom. Ikke rart da at den er ivrig etter annen føde, og kanskje aller helst saftige rotskudd fra vassplanter.
Gjennom å ha fulgt disse underlige vanntilpassede pattedyra er jeg blitt fascinert over hvor lett det er å tillegge disse dyra menneskelige egenskaper. Den bygger demninger, kanaler for transport og er en mester i å regulere vassdrag. Ikke rart den ble kalt "det lille folket i skogen" av indianerne. Den bygger seg solid hus og samler mat til vinterforråd, og likt oss, endrer den naturen for å lage bedre levekår for seg og sine. Så kom deg ut en kveld eller to, og tilbring noen timer ved bevervannet - kanskje får du oppleve disse forunderlige dyra på nært hold.






Her er hele familien ute og "barker" sammen. Ikke ofte jeg får se hele familigruper sammen som på dette bildet, men det handler om å være mye ute. Hjemme i sofaen dukker de sjelden opp :-)

15. mai 2010

Det er Norge i rødt, hvitt og blått


... og litt grønt forhåpentligvis. Selv om vi - i alle fall her i Midt-Norge har hatt en uvanlig sen vår, er det så smått blitt et grønnskjær de fleste steder. Bildet derimot er ikke fra Trøndelag, men fra vakre Olden i fagre Stryn, med Olden kirke i forgrunnen. Olden kildevann kjenner de fleste, og snøen i bakgrunnen kan komme i en kiosk, nær - nei ikke deg, men dine tipp, tipp, tipp oldebarn. Det tar nemlig noen tusen år før snøen på breen smelter, og blir flaskevann. Rart å tenke på egentlig, at vannet vi drikker fra Olden i dag kommer fra snøstormer som også rammet flokker med elefantdyr, mammuten som vandret i de norske fjell. Ønsker med dette alle en trivelig 17. mai, enten dagen tilbringes i guds frie natur, eller du feirer nasjonaldagen i mer urbane strøk. Hipp, hipp hurra!

12. mai 2010

Den som sover ...




Den som sover synder ikke heter det, vel noen av oss banner i søvne, så det holder kanskje ikke stikk. Rødreven oppe i Drivdalen derimot, sov søtt. Mulig den drømte om bondens høner, eller noen fete markmus, hva vet jeg. Banner tror jeg i alle fall ikke den gjør.

11. mai 2010

Grus grus





Tranene har nok som oss, lenge kjent lengselen og dragningen mot de nordiske lyse netter. Trekket er stort sett over, og de fleste er nå ankommet sine hekkeplasser. Mange må derimot vente ennå en god stund før eggleggingen kan ta til, da vi - i alle fall her i Midt-Norge har en uvanlig sen vår, med snø i de høyereliggende områdene ennå. Jeg har under de seneste dagene hørt deres majestetiske trompetlyder ute i marka. Det er en spesiell stemning over tranas rop, det roper liksom fra selve villmarka. Det er en art som har økt i de seneste åra, og finnes nå på steder den har vært lenge borte fra. Dette skyldes nok bedre tilrettelegging, og beskyttelse under trekket fra Spania. Ved Hornborgasjøen i Sverige, som bildet er fra, raster tusenvis av traner hvert år på trekket nordover. Her har svenskene gjort et imponerende stykke arbeid, og tilbakeført et stort våtmarksområde til utgangspunktet, etter å ha vært totalt ødelagt av drenering, tørrlegging og oppdyrking. Se for øvrig www.hornborga.com

8. mai 2010

I rokk og fokk!








En stillferdig venn

Tøffere enn toget ligger lavskrika på reiret sitt, mens snø- og haglbyger passerer på løpende bånd. Dag etter dag med kalde og kjølige vårdager må de dyrebare eggene beskyttes. Heldigvis har den lagret fjær og dun gjennom vinteren, så reiret er foret som den beste soveposen fra Helsport. I forkant stikker en røyfjær opp ser vi. Ikke vet jeg om den venter på varmere vårdager, men at det er en sen vår er vi begge enige om. Selv om den ikke er spesielt sky, er den såpass forsiktig og stillferdig under hekketiden at reiret er nesten umulig å finne. Ellers i året dukker den stille og nesten helt lydløs opp. Å sitte i gammelskogen og dele mat med granskjora må være medisin for alle. Selv om den er kjent for å være svært tillitsfull overfor oss mennesker er den også omspunnet med en viss mystikk. Lydene dens kan være mange da den er en imitator av rang, men de vanligste låtene er kanskje en forsiktig mjauing, ispedd en myk klagelyd. Jon Østeng Hov oppdaget raskt at fuglen hermet perfekt etter kameraklikkene hans og motorframtrekket, det var som å høre en paparazzo borte i skogen. Lavskrika, i likhet med mange av sine slektninger, kråkefuglene, hamstrer, og er nærmest altetende. Både insekter, sopp, bær, egg, fugleunger og mus er på lista over godbiter den liker. Til forskjell fra de andre kråkefuglene skiller lavskrika seg likevel ut. Det viser seg at lavskrika er helt avhengig av å lagre maten sin i kjøleskapstemperatur i vinterhalvåret, for å beholde sitt næringsinnhold. Lavskrikas utbredelse stemmer overens med klimakart, som viser hvilke høyereliggende skoger som har kjøleskapstemperaturer. På grunn av klimaendringene vil temperaturen i skogen krype høyere for hvert år, og leveområdet for lavskrike blir presset oppover mot fjellet! Den dagen vi mister lavskrika i våre skoger er ikke bare en trist dag, det er i høyeste grad en kraftig påminnelse om at i naturen henger alt sammen, og vi mennesker må være forsiktige med å forstyrre dette fine samspillet. Men enn så lenge ser det ut til at det er de kalde dagene som har overtaket!

7. mai 2010

På husjakt


Her inspiseres et kommende bo og husvære for stærfamilien. Det er flott med slike værslitte og mosegrodde gamle fuglekasser. Her passer liksom stæren fullkomment inn. Selv om stæren har gått noe tilbake i antall de senere åra, er det mangel på husvære som oftest er årsaken til at de ikke stifter bo i nærområdet. Så da har du kanskje skjønt hintet - bygg bo til stæren, og nyt deres selskap gjennom sommer halvåret!

5. mai 2010

Tanker fra mårskjulet




Mårmorgen. Nå er det en stund siden bildet ble tatt, men måren er jo like fin for det. Et bilde blir ikke bedre om en må fryse, gå langt eller bruke timesvis av innsats før bildet tas, men det smaker kan hende litt bedre når en endelig lykkes etter mye strev. Måren kom innom foringen sporadisk, men aldri når jeg satt der selvsagt. Bestemte meg derfor for å sitte til den kom. Det tok 56 timer det! I slike stunder får en god tid til å tenke på livet, og mangt å filosofere om. Denne reglen ble tenkt ut i disse timene:

Mandag mesket måren muntre-Martin munnen med marmelade. Min middag mener mårdyret, men mye mas mens maten metter. Mager myser Martes martes mellom måltidene mot mediterende motlysfotografs mørke magiske makrotele. Mens mannens make matt måler motivet, maler maikveldens melodiøse mørke magi - mystiske malerier mot morgentimens meise messe. Mye mulig makkverks motiv, måtte massenes misunnelse mirakuløst miskunne meg.

4. mai 2010

Uglenatt





Det var nok ikke snøugla som holdt meg våken, men jeg har ikke noe bilde av kattugla, som var synderen, så denne får duge. Etter alle solemerker blir det smågnagerår, så håpet om å få se - og høre uglene framover skulle være til stede.

3. mai 2010

Vår og starten på årets vakreste eventyr





   
Gråsisiken småkjekler litt med naboen, det er vårknipe og det gjelder å kjempe for maten. Om ikke lenge har to funnet hverandre, og hun ligger på reir og blir matet av hannen.