Bilder fra skog og mark, fjell og hav, kulturlandskapet er heller ikke å forakte, og for ikke å snakke om kysten vår, bland årstidene oppe i dette med hundrevis av fugle- og dyrearter, samt snø, is, planter, geologi, insekter, krypdyr og innsjøer og våtmark, vann og bekker, vidder og tundra, taigaskog og edelløvtrær, elver og fosser, myrer og og og og ..., som du skjønner - uuttømmelige kilder for en fotograf!

9. mars 2014

Ikke alle diamanter varer evig























Det var sen ettermiddag og lange skygger inne ved brekanten i Billefjorden. De fotballstore isdiamantene lå strødd langs brefronten, og ga muligheter for flotte motiver. Det er bare så herlig når kveldslyset varer og varer. Slik er det her nord, i motsetning til Middelhavets - og Afrikas kvelder, som forsvinner like fort som mørt reinsdyrkjøtt en rødvinsaften. Rundt jordas mage gjelder det å planlegge motivopptakene godt på forhånd. Det går fint det òg, men her oppe er det behagelig å fotografere i slow motion.

Med ett øye i søkeren, og ett på utkikk etter mulige isbjørner, lå jeg i flytsonen bokstavelig talt. Her i dette overdimensjonerte smykkeskrinet krabbet jeg rundt, og knipset i veg. Man vet ikke hva dagen bringer før solen har gått ned, heter det. Men med midnattssolas komme om noen dager, gjelder ikke dét særlig lenge. Det slike lange dager derimot med sikkerhet bringer, er en støl, trøtt og fornøyd fotograf, med ishvite karats på netthinna.

26. oktober 2013

Nordmørsk fjellbjørkeskog



I Svartåmoen naturreservat i Folldalen kan du rusle rundt i urskogspreget bjørkeskog. Området i Trollheimen er først og fremst kjent for sine eldgamle furuskoger, men også bjørkeliene bærer preg av å være svært urørt. Her blant unge, gamle og råtnende bjørketrær vil du oppleve et landskap det ikke finnes så mange av. Visst finnes bjørkeskoger andre steder også, men her inne er mye upåvirket av menneskelige inngrep. Her får tiden stå litt stille, ikke mye forandres for hvert tiår. Særlig høsten med alle sine farger, gir skogen en ekstra dimensjon. Ikke hast gjennom skogen på vei opp til fjellet, men bruk litt tid på å vandre rundt i selve fjellskogen her inne. Følg noen av de mange bekker og elver, kryss litt fram og tilbake, og jeg skal love deg landskapsmotiver som perler på en snor.

27. april 2013

I mors trygge favn



For små nøster er det å kjenne tryggheten og varmen fra mor noe av det beste akkurat nå. Innimellom springer de rundt som andre villstyrlige krabater, men farene er mange, så hun kaller på dem blir de for ivrige. Men livets trygge bauta for alle små er mor og hennes morskjærlighet. Jeg har sett det utallige ganger. Enten det er hos pattedyr på Afrikas savanner eller i hjorteskogen – bare mor er mor. For ikke å snakke om små apebabyer som klamrer seg fast, ikke ulikt det en observerer i det daglige på en lekeplass med mødre og små barn. Alle er vi opptatt av å ta vare på avkommet vårt. Beskytte og oppfostre de små håpefulle, så det går dem vel her i livet. Det er jo rørende søtt da – når små uskyldige øyne titter fram, enten det er fra vingen på en fugl, eller mellom føttene på et stort dyr. Hvitkinngåsa hadde behov for hvile, og ungene likeså. Som fotograf kjennes det godt når sky fugler lar en bivåne slike hverdagslige sysler på nært hold. Kun kameraklikkene fikk fuglene til å åpne øynene en gang i blant. Vi tillegger ikke dyra noen stor grad av morskjærlighet, men jeg har opplevd situasjoner som har fått meg til å undre på akkurat det.

28. mars 2013

De syv blåner



Etter solefall, når kvelden sig innpå, kan vi under gunstige værforhold og på rett plass, se blånene innover horisonten. Lysere og lysere farge, jo lenger unna kammene ligger.
Her i Trøndelag er det helst de bølgende skogsåsene som gir oss blåne bak blåne, der de ruller innover som et innlandshav. Lengre sør og vest i fylket vil det nok være rygg bak rygg, som skaper blånene. Her er det de kvasse tinder som ligger på rekke og rad. Skal det være fullkomment, må det være sju blåner å skue utover.
Åser og fjell i det fjerne får ofte den blå fargen, derav navnet blåne. Men det kan det være andre farger også, men da heter det vel strengt tatt ikke blåner. Rødne bak rødne kanskje, hva vet jeg. Mye overlates til fantasien i en rolig kveldstime, landskapet rommer det mystiske og ukjente. Slikt gir næring til tankevandringer, bak de syv blåner ligger alltid det ukjente og uoppnåelige målet. La meg da avsløre med en gang, bak min syvende blåne ligger Rissa, kanskje ikke helt uoppnåelig, og absolutt verdt et besøk.

10. november 2012

79 grader nord og 17 grader øst


Innunder isbreens eldgamle blå-svarte stålis vandrer selve kongen av Arktis. Uanfektet av kulde og isende vind labber den med stoisk ro mellom isblokker store som hus.

Lyden av stålisen som knaker gjør situasjonen dobbelt skremmende, men så utrolig spennende og fascinerende! Her oppe på toppen av solsystemets blå klinkekule, tolv grader sør for globusens nordligste punkt står jeg midt i det hvite store, til knes i nysnø og får oppleve isødets nemesis på nært hold. Får håpe isen over og under oss holder, både for meg og monarken her inne i fjordbotnen.

Her hadde sola tent lyn, som i farget glass bare for noen minutter siden mens vi var på vei innover mot isbreen. Nå lå isen mørk og dyster, som befant vi oss i Mordors dystre haller. Men kanskje like bra, slik understrekes isbjørnens hverdag tydeligere – det henger en mørk framtid over dens skjebne!

8. september 2012

Skrik og tenners gnissel


























Stakkars lemen, den prøvde bare å skremme en potensiell fiende. Lite visste vel den at jeg bare ønsket å portrettere den vakre vesle krabaten. Men det var den hissige tassen absolutt ikke interessert i. «Kom deg vekk», skrek den iltert, og flekket tenner som et lite rovdyr. Jeg irriterte den noen minutter til, før jeg gikk vekk med et smil om munnen. Sint var den, men artig å møte en av fjellets mest gåtefulle skapninger.

5. august 2012

Hesjestaurer


Det var vel tidligere statsminister Per Borten som satte hesjestaurene på kartet, da han skulle skildre hvordan det var å være statsminister i samlingsregjeringa "Bortenregjeringa", - Det har vore som å bera staur, sa han. Og bare den som har prøvd, vet hvor vanskelig det kan være. Staurene sprik lett til alle kanter, og blir etterhvert umulig å hanskes med.

I dag er det vel knapt en ungdom som har vært med på hesjing, moderne traktoregg har tatt over graskonserveringa, og bra er kanskje det? Jeg savner lukta av nyslått gras, felleskapet og det sosiale. Men det var jo også slitsomt, når uendelige hesjerader skulle fylles med gras, og regnet silte ned. 

Tidene endrer seg, mekaniseringa og kravet til effektiv drift har gjort det mindre vanlig med hesjer. Som landskapsfotograf savner jeg hesjene. Nydelige rekker som tegnet fine mønster over åkre og enger. Det ga mange fine landskapsbilder, men de nevnte eggene har det blitt vanskeligere med, men noe har det blitt av dem også.

I dag er det vel helst under låvebrua, eller andre lagerplasser vi finner hesjestaurene. Står de tørt kan vi fortsatt finne dem, men om noen nye tiår er de fleste forsvunnet. Så neste gang du ser noen hesjer, eller staursamlinger, så ta noen bilder - om ikke lenge er dette historie.

25. juni 2012

Bamse brakar


Det hadde vært spennende og visst hva bamse tenker når han ser på meg med sitt ene øye. Flotte brune øyne som den har, ikke ulikt fotografens :-) Selv synes jeg mye annet er likt også, etter å ha fått opplevd disse dyra i sitt rette element i fri natur en rekke ganger. Forbausende mye lik oppførsel og væremåte observeres. De som driver jakt på bjørn, og har sett en flådd opphengt skrott, sier de ser en skremmende likhet med anatomien til et menneske. Nå skal vi ikke trekke dette for langt, men jeg liker likevel å tro at det er en slags åndelig bror jeg treffer de gangene jeg står øye til øye med bjørnen ute i naturen

23. april 2012

Så flisa fyker!



Byggmester Bob eller snekker Andersen – det er fristende å tenke på slike figurer når man ser den iherdige svartspetten som bygger bo for seg og sine. I løpet av en tre ukers tid har den sammen med maken lagd ferdig sitt reirhull i ospa. Det er fascinerende å se hvor fort det egentlig går. Mens den henger på utsiden og hakker, går det ikke så fort. Den er sky, og meget oppmerksom på omgivelsene. Hakker ikke mer enn en fem seks hakk, før den trekker hodet ut fra hullet, og vaktsomt speider omkring seg. Når den derimot omsider kan hakke innefra selve hullet, går det mye raskere. Sikkert en centimeter i timen tenker jeg. Det rare er at det nesten ikke høres ut som den hakker spesielt hardt. Bare noen myke, og egentlig svake hakkelyder høres. Men ikke lenge etterpå dukker den opp med nebbet fullt av spon, som den med et lynsnart nikk med hodet hiver ut fra hullet. Ikke lett å fange bevegelsen, før hodet er tilbake til utgangspunktet, mens treflisene fyker ut i lufta. Om ikke lenge opphører byggeaktiviteten, og svartspetten ligger på egg. Da er det rolig en stakket stund, før ungemas får foreldrene til å gå i skytteltrafikk noen uker, mens skrikende og tiggende unger krever sitt.

6. april 2012

En høstdag for lenge lenge siden ...
























Det var en mild høstdag for omtrent 67 millioner år siden, et løvblad falt stille til jorden. Her er beviset, det står skrevet i stein

16. mars 2012

Villrein og menneske i den store evighet


Det var med ærbødighet naturfotografen studerte villreinen denne vinterdagen. Det hersket stillhet innpå vidda, kun den svake lyden av hundrevis av reinklover og reingrynt kunne så vidt høres. Dyra hadde det ikke travelt, men beitet noen timer foran meg, før reinflokken sakte beveget seg og dreide sørvestover, på evig vandring innover viddene. Det ble god tid til å tenke og filosofere over synet av den store flokken med reinsdyr. I tretten tusen år, eller 4 745 000 dager har min slekt delt det samme synet som jeg nå var vitne til. Generasjon etter generasjon, som far så sønn – i rundgang etter rundgang i tidens urverk har vi levd i villreinlandet. Reinen var forutsetningen for akkurat det. Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang, som godeste Ingemann skrev i salmen Deilig er jorden. Bedre kan det vel ikke sies! Det gjelder oss, og det gjelder reinen. Lite visste vel den første normann, hvor reisen ville ende, da han tok sitt første skritt. Heller ikke i dag vet vi det, vi har bare fortsatt reisen, selv den lengste reise starter med et skritt. Jeg fikk en følelse av uendelighet, intet foran meg hadde forandret seg på tusenvis av år. Det som for meg bare var adspredelse, var for mine forfedre blodig alvor bokstavelig talt. Det handlet om overlevelse. Uten velykket reinsfangst ville barn, kone og familie dø, formodentlig hadde han foreldre som også ventet på mat. Jeg sier det igjen – fire millioner, syvhundre og førtifem tusen dager! Begge artene tilhører vi en endeløs kjede av liv. Vår tilværelse er usignert, men destinasjonen fastlagt. Vi fødes, vi lever, vi dør.

22. desember 2011

Tretti under null



Etter midtvinterlysets hastige besøk, siger natta på. Snart favnes fjellskogen av frostneven og trettitre iskalde streker under null klemmer til. Da er det tøft, ikke bare for fjellgrana, men også for fotograf og utstyr. Snakk om å jobbe i en fryseboks!

Fortryllende er blåtimen, men for fugler og dyr som gjemmer seg der ute er dette angstens dødblåe farge. Når frostens tretti kalde venner kryper innunder fjær og pels - forbannes vinternatta, og timene til dagen fødes på ny kan være skjebnesvangre. Vinterskogen ligger der vakker og kald. I denne isboksen skal drivstoff hentes til små hjerter, men det haster, tiden er knapp. Korte dager og lite dagslys er utfordrende for våre fjærkledde venner. Her blir det lett roser på en meisegrav - isroser!

16. november 2011

Sølvoppgang


Grantrærne oppe på åskammen gløder, som en rekke med engler som åpenbarer seg. Nysnø og motlys danner en glorie rundt trærne. Kontrastene er store, fargebildet blir sort-hvitt. Nysgjerrigheten og trangen til å se bak blir vekket – hvilket Soria Moria ligger der bak?

Det gnistrer i sølvsnøkrystallene, det blinker ett sted, så et annet, mens sola sakte beveger seg bak trerekka i Brungmarka. Mengder av sølvsmykker viser seg, men umulig å plukke.

Det ble en dag uten de helt store fotomulighetene, kaffelars over bålet ble nok dagens gullvinner, men sølvoppgangen over Selbusjøen ble en god nummer to!

27. september 2011

Rød rødrev i rød soloppgang


Rød rødrev i rød soloppgang. Ja vel - gul soloppgang da, men reven var i hvert fall rustrød som en rødrev skal være. Her står den vaktsom i motlysets glød og undrer hva det er som knatrer der borte. To tre klikk, og reven var over alle hauger. Ville rever er ikke lett å få fanget på en bildebrikke, hardt jaktet som de er gjennom tusenvis av år. Sky og vaktsom i hele sin framtreden. Tidlig på sommeren og noen uker utover kan vi være heldige å få nærkontakt med rimelig tillitsfulle rever. Dette er som regel ungrever som ennå ikke har utviklet sin naturlige skyhet for oss mennesker, og lar oss få se disse flotte dyra i andre situasjoner enn på vill flukt inn i nærmeste skjulested. Selv om vi har, og etterstreber rødreven har den vist utrolig tilpasningsdyktighet. I dag finner du rødreven i så å si alle habitat. Fra de store byene til høyt til fjells, hvor den dessverre ofte fortrenger sin mindre slektning fjellreven. Uansett - er det en art som kan sies å være en ekte opportunist, så må det være rødreven.

4. september 2011

Flyktige fotspor


Flyktige fotspor.

Hva som er et godt fuglebilde vil jo alltid være subjektivt. Noen liker klare og skarpe artsbilder, som er dokumentariske. Andre skaper abstrakte bilder, som klart ligger i den kunstneriske delen av skalaen. Selv har jeg hatt en forkjærlighet for fugler i miljø, uten at artsspesifikke detaljer nødvendigvis har vært så påtrengende. Hvor dette bildet skal plasseres er vel ikke så nøye, men artsdokumentarisk er det i alle fall ikke. Mer en fuglequiz kanskje. Et situasjonsbilde definitivt,
hvor 1/800 dels sekund av morgenen den 1. mai har blitt frosset for alltid.

Det er funnet fossile fotavtrykk som er hundrevis av millioner år gamle, andre lever en sommer i mudderet langs myrtjernet. Disse fotavtrykkene er av den flyktige sorten, helt bokstavelig. Etter noen sekunder kunne ingen se sporene etter kvinandhannen. Likevel ble de denne morgenen foreviget gjennom tusen millimeter med glass. Skarpt nok i motlyset da 1600 ISO var valgt. Det mest imponerende var likevel at fotografen kom seg opp før klokka fire denne maimorgenen.

Hadde det vært bedre med hele fuglen? Kan vi si at dette er nesten - eller? Kan en historie bli fortalt uten at alt sies? Jeg har ikke alle svarene, men overlater til betrakteren selv å fundere på bildets komposisjon.

Det er mye snakk om fotspor som et mål for miljøbelastning i klimadebatten. - Hva er ditt fotavtrykk, spørres det om, og det er betimelig det. Så får vi håpe at også menneskers fotavtrykk en dag er like lette for miljøet som andas hurtig forgjengelige fotspor.

3. juli 2011

Midtsommerdrøm




”Vi skal ikkje sova bort sumarnatta”, skrev Aslaug Lygre, i en kjent og kjær melodi. Vel - hvor mange av oss har egentlig fulgt hennes oppfordring. Ikke mange vil jeg tro. Selv har jeg prøvd å få til et par slike nattevåker rundt jonsok hvert år. Og det skal jeg si dere, det er en veldig spesiell opplevelse. Når den lyse nordiske natta bader landskapet i sitt myke skjær, er det utvilsomt noe helt spesielt. Det må oppleves som det heter. Det krever litt planlegging, og i en hektisk hverdag er det ikke lett å få til. En av forutsetningene er nemlig klarvær. Etter å ha fått litt ekstra søvn i forveien, ligger den lyse sommernatta der, klar til intens opplevelse. Turen starter rundt elleve om kvelden, og avsluttes i sekstiden på morgenkvisten. Det er rart, men det kjente kjære landskapet jeg kjenner så godt, oppfattes annerledes om natta. Mye skyldes stillheten og lyset, men også lukter, lyder og dyrs økte aktivitet bidrar. Det er litt magisk, og landskapet langs kysten er kanskje den beste plassen. Her er det åpent, slik at lyset ikke dempes av skogens dunkle skygger. En slik natt ble blåklokkene foreviget, farger blir så intense nattestid. Vel natt og natt, det er jo nesten lyst som om dagen, men likevel … Når så trettheten uvilkårlig siger innpå, hva er vel bedre enn å slumre på ryggen under en himmelseng av blåklokker.

Aslaug Lygres oppfordring ble skrevet da hun lå dødssyk i tuberkulose, jeg går ut fra hun lengtet intens etter å få oppleve nok en lys sommernatt under den nordiske himmelhvelving. Også jeg avslutter slike nattevandringer med ønsket om snarlig å få oppleve en slik natt til. Min oppfordring er like sterk som Aslaugs – ”Du må ikke sove bort alle sommernetter”, men la noen bli ditt eget hverdagseventyr!