Kongeørn i vilter vinterkok

Det er rart med det, men det er nå når sola begynner å lunke, og vår og varme er i anmarsj, at det er tøffest for våre hjortedyr. Blir det en lang og snørik vinter får vi vårknipe, noe som betyr at fettlagrene og reservene fra sommer- og høstbeite ikke rekker fram til vårbeite. Da går det som det ofte går i naturens ubarmhjertige verden, noen dør. Uansett må livet pulsere, og ingen dør forgjeves. Døde hjortedyr kan være et kjærkomment tilskudd til kongeørna og dens muligheter for overlevelse. Så den enes død, og så videre …, er et høyst aktuelt tema i naturen. Slik føres ørnas slekt videre. Reinen på bildet derimot hadde Dag Røttereng og jeg lagt ut som åte for kongeørnene inne i Trollheimen. Etter hvert som reinskjøttet ble oppspist fylte vi på med grisekjøtt. Så en dag slo ørna seg nedpå i et forrykende vintervær, og ørnebildet ble til i snøkavet. Fornøyd kunne jeg observere den majestetiske ørna når den i vinterstormen slet løs kjøttstykker, og kikket vaktsomt rundt seg med den ene øyet. Det andre øyet var delvis tildekt bak et lag med is, som hadde klabbet seg på i uværet. Det er tøffe forhold, selv om den denne gangen kom til dekket bord.

Hvit død

Kamuflasjen er perfekt. Hvit som en lydløs snøstorm kommer døden ut fra ingen ting. Med to intens gule øyne er det sort-hvitt drama i farger!

Snøugla er fullkomment tilpasset et liv i snødekte områder, både når det gjelder fjærdrakt, hørsel og syn. Musa ser den på tusen meters avstand – tenk det! Hørselen er også fenomenal hos denne sirkumpolare rovfuglen.

Det utspiller seg tusenvis av variasjoner over slike drama der ute -hver dag! Over fjellvidder og åpent hav, mellom ranke trelegger og langs blanke vassdrag. I ytterst få glimt har jeg fått ta del i slike sceneopptredener, hvor aktørene i blant spiller med selve livet som innsats. Det gjør inntrykk når intense rovfugløyne setter blikket sitt i ditt, og det gnistrer i skarpe våpen!

Hipp hipp hurra - snart er vinteren her.

Høyt i et tre en kråke satt

Inne i granskogens dunkle skygger, rår hønsehauken over kråkeskjebnene. Det gjelder å være på vakt, de gnistgule øynene overser ingenting. Her lever kråkene på lånt tid.

Har de siste par ukene opplevd skogens grå nemesis ved en rekke anledninger, men bare som en skygge mellom treleggene. Det er fabelaktig å se hvordan den brede stjerten manøvreres og styrer den raske fuglen i vill fart der den sikksakker gjennom skogen. Tittelen er fra en barnesang jeg husker, en annen var om ei kråke som satt i lunden og gol - men det er det vel gjøken som gjør! Kråka på bildet har uansett sunget sin siste sang.

 

Et siste farvel

Nei dette er ingen nekrolog over havets ridder eller havørna som den også kalles, nei det dreier seg om lysbildefilmens siste krampetrekninger. Det har vært noen soloppganger siden dette bildet ble tatt, og jeg la filmkameraet på hylla for godt. Jeg hadde ikke noen brå overgang til det digitale. Når jeg lot analogfilmkameraets batterier dø ut, hadde jeg brukt begge mediene parallelt en stund. Et halvår rent digitalt hadde gått, da jeg fikk anledning til å besøke Ole Martin i Flatanger. Fortsatt hadde de digitale kameraene sine begrensninger, så jeg måtte ty til mitt EOS 1V med ti bilder i sekundet. Bildet er faktisk fra min siste filmrull med dias, som raste gjennom på tre og et halvt sekund! Smokk - ett satt, ett av 36. Jeg synes det ble et verdig farvel med den analoge filmverdenen, men det skulle faktisk gå enda noen år før jeg kunne frese av gårde ti bilder per sekund digitalt. Siden den gang har det gått litt inflasjon i havørnbilder, men selve opplevelsen med å se disse flotte fuglene hos Ole Martin er mektig uansett ...

Uglenatt

Det var nok ikke snøugla som holdt meg våken, men jeg har ikke noe bilde av kattugla, som var synderen, så denne får duge. Etter alle solemerker blir det smågnagerår, så håpet om å få se - og høre uglene framover skulle være til stede.