Den hvite beveren!

Lengst inne i Bakslimarka ved bortgjemt vassdrag holder Bernhard bever til med sin familie, eller Børre som jeg kaller han. Børre tilhører en eldgammel beverslekt her inne, et familiedynasti kan man godt si. Hans slekt har dominert hovedvassdraget og de beste områdene her i årevis. Bernhard bevers familie lever strengt etter det gamle bevermottoet «Esse, non videre», «å virke men ikke synes». Patriarken Bernhard holder kustus. De er derfor ikke ofte å se, dyrene er utrolig sky og vaktsomme når det gjelder mennesker, og menneskelig ferdsel.

Bløff eller fakta? Nei det er nok en bløff, jeg har nok aldri sett en hvit bever, men bildet er ekte nok. Så hvilket dyr tror du det er som er i ferd med kaste seg ut i vannet her?

Mine langstjertede naboer

Selv om våren er sen, så har nok de fleste skjærepar for lengst bygd ferdig reiret sitt. Sannsynligvis nærmer det seg slutten på rugetiden, og snart er det leven fra små dunløse fugleunger inne i skjæreboligen. For det er mer en bolig, enn et reir skjæra bygger. Allerede midtvinters begynner den å fly med kvist. Nøye utvalgte kvister må vite. I folketroen har skjæra også hatt sin plass. Noen mente den var skapt av fanden selv, andre mente den tilhørte huldra og var synsk. Det var derfor viktig og ikke å ødelegge reiret dens, da ville den hevne seg, og ulykken ramme. Imidlertid var det som lykkefugl skjæra helst ble ansett, det å ha et skjærepar som husfugl betydde hell ble det sagt. Selv har jeg for første gang fått skjæra som leieboer, den har bygd reir i ei furu på tomta. Så nå har jeg levert inn en ti-ukers lottokupong – bringer lykke du vet. Den er som de fleste er kjent med, sterkt knyttet til oss mennesker, og finnes knapt der det er lite eller ingen menneskelig bosetting. Muligens har den fulgt etter oss siden innvandringen etter siste istid for 13 tusen år siden, og det er muligens derfor vi har to underarter av den her i landet, en sørlig og en nordlig. Husker jeg ikke helt feil, så kom vi både sørfra, og inn fra vest i nord noenlunde samtidig. Jeg er vel på tynn is, når jeg blander antropologiske og ornitologiske antagelser sammen, så jeg gir meg her. Men det var en ting til – har du mistet sølvsmykket ditt, så sjekk det gamle skjærereiret!

Nye snøuglebilder og gjennsyn med en god kompis

På vårparten er jeg ofte innom beverfamilien som på denne tiden er ivrige etter fersk mat. Gjennom hele vinteren har de levd på bark fra høsten året før. Tenk dere bark til frokost, bark til lunsj, bark til middag og bark til kvelds i seks sju måneder! Visst har vi hørt om barkebrødtider vi også, men vårt broderfolk i skogen har barkebrødtider halve året, livet gjennom. Ikke rart da at den er ivrig etter annen føde, og kanskje aller helst saftige rotskudd fra vassplanter.
Gjennom å ha fulgt disse underlige vanntilpassede pattedyra er jeg blitt fascinert over hvor lett det er å tillegge disse dyra menneskelige egenskaper. Den bygger demninger, kanaler for transport og er en mester i å regulere vassdrag. Ikke rart den ble kalt "det lille folket i skogen" av indianerne. Den bygger seg solid hus og samler mat til vinterforråd, og likt oss, endrer den naturen for å lage bedre levekår for seg og sine. Så kom deg ut en kveld eller to, og tilbring noen timer ved bevervannet - kanskje får du oppleve disse forunderlige dyra på nært hold.

Her er hele familien ute og "barker" sammen. Ikke ofte jeg får se hele familigruper sammen som på dette bildet, men det handler om å være mye ute. Hjemme i sofaen dukker de sjelden opp :-)

Det er Norge i rødt, hvitt og blått

... og litt grønt forhåpentligvis. Selv om vi - i alle fall her i Midt-Norge har hatt en uvanlig sen vår, er det så smått blitt et grønnskjær de fleste steder. Bildet derimot er ikke fra Trøndelag, men fra vakre Olden i fagre Stryn, med Olden kirke i forgrunnen. Olden kildevann kjenner de fleste, og snøen i bakgrunnen kan komme i en kiosk, nær - nei ikke deg, men dine tipp, tipp, tipp oldebarn. Det tar nemlig noen tusen år før snøen på breen smelter, og blir flaskevann. Rart å tenke på egentlig, at vannet vi drikker fra Olden i dag kommer fra snøstormer som også rammet flokker med elefantdyr, mammuten som vandret i de norske fjell. Ønsker med dette alle en trivelig 17. mai, enten dagen tilbringes i guds frie natur, eller du feirer nasjonaldagen i mer urbane strøk. Hipp, hipp hurra!

Den som sover ...

Den som sover synder ikke heter det, vel noen av oss banner i søvne, så det holder kanskje ikke stikk. Rødreven oppe i Drivdalen derimot, sov søtt. Mulig den drømte om bondens høner, eller noen fete markmus, hva vet jeg. Banner tror jeg i alle fall ikke den gjør.

Grus grus

Tranene har nok som oss, lenge kjent lengselen og dragningen mot de nordiske lyse netter. Trekket er stort sett over, og de fleste er nå ankommet sine hekkeplasser. Mange må derimot vente ennå en god stund før eggleggingen kan ta til, da vi - i alle fall her i Midt-Norge har en uvanlig sen vår, med snø i de høyereliggende områdene ennå. Jeg har under de seneste dagene hørt deres majestetiske trompetlyder ute i marka. Det er en spesiell stemning over tranas rop, det roper liksom fra selve villmarka. Det er en art som har økt i de seneste åra, og finnes nå på steder den har vært lenge borte fra. Dette skyldes nok bedre tilrettelegging, og beskyttelse under trekket fra Spania. Ved Hornborgasjøen i Sverige, som bildet er fra, raster tusenvis av traner hvert år på trekket nordover. Her har svenskene gjort et imponerende stykke arbeid, og tilbakeført et stort våtmarksområde til utgangspunktet, etter å ha vært totalt ødelagt av drenering, tørrlegging og oppdyrking. Se for øvrig www.hornborga.com

I rokk og fokk!

En stillferdig venn

Tøffere enn toget ligger lavskrika på reiret sitt, mens snø- og haglbyger passerer på løpende bånd. Dag etter dag med kalde og kjølige vårdager må de dyrebare eggene beskyttes. Heldigvis har den lagret fjær og dun gjennom vinteren, så reiret er foret som den beste soveposen fra Helsport. I forkant stikker en røyfjær opp ser vi. Ikke vet jeg om den venter på varmere vårdager, men at det er en sen vår er vi begge enige om. Selv om den ikke er spesielt sky, er den såpass forsiktig og stillferdig under hekketiden at reiret er nesten umulig å finne. Ellers i året dukker den stille og nesten helt lydløs opp. Å sitte i gammelskogen og dele mat med granskjora må være medisin for alle. Selv om den er kjent for å være svært tillitsfull overfor oss mennesker er den også omspunnet med en viss mystikk. Lydene dens kan være mange da den er en imitator av rang, men de vanligste låtene er kanskje en forsiktig mjauing, ispedd en myk klagelyd. Jon Østeng Hov oppdaget raskt at fuglen hermet perfekt etter kameraklikkene hans og motorframtrekket, det var som å høre en paparazzo borte i skogen. Lavskrika, i likhet med mange av sine slektninger, kråkefuglene, hamstrer, og er nærmest altetende. Både insekter, sopp, bær, egg, fugleunger og mus er på lista over godbiter den liker. Til forskjell fra de andre kråkefuglene skiller lavskrika seg likevel ut. Det viser seg at lavskrika er helt avhengig av å lagre maten sin i kjøleskapstemperatur i vinterhalvåret, for å beholde sitt næringsinnhold. Lavskrikas utbredelse stemmer overens med klimakart, som viser hvilke høyereliggende skoger som har kjøleskapstemperaturer. På grunn av klimaendringene vil temperaturen i skogen krype høyere for hvert år, og leveområdet for lavskrike blir presset oppover mot fjellet! Den dagen vi mister lavskrika i våre skoger er ikke bare en trist dag, det er i høyeste grad en kraftig påminnelse om at i naturen henger alt sammen, og vi mennesker må være forsiktige med å forstyrre dette fine samspillet. Men enn så lenge ser det ut til at det er de kalde dagene som har overtaket!

På husjakt

Her inspiseres et kommende bo og husvære for stærfamilien. Det er flott med slike værslitte og mosegrodde gamle fuglekasser. Her passer liksom stæren fullkomment inn. Selv om stæren har gått noe tilbake i antall de senere åra, er det mangel på husvære som oftest er årsaken til at de ikke stifter bo i nærområdet. Så da har du kanskje skjønt hintet - bygg bo til stæren, og nyt deres selskap gjennom sommer halvåret!

Tanker fra mårskjulet

Mårmorgen. Nå er det en stund siden bildet ble tatt, men måren er jo like fin for det. Et bilde blir ikke bedre om en må fryse, gå langt eller bruke timesvis av innsats før bildet tas, men det smaker kan hende litt bedre når en endelig lykkes etter mye strev. Måren kom innom foringen sporadisk, men aldri når jeg satt der selvsagt. Bestemte meg derfor for å sitte til den kom. Det tok 56 timer det! I slike stunder får en god tid til å tenke på livet, og mangt å filosofere om. Denne reglen ble tenkt ut i disse timene:

Mandag mesket måren muntre-Martin munnen med marmelade. Min middag mener mårdyret, men mye mas mens maten metter. Mager myser Martes martes mellom måltidene mot mediterende motlysfotografs mørke magiske makrotele. Mens mannens make matt måler motivet, maler maikveldens melodiøse mørke magi - mystiske malerier mot morgentimens meise messe. Mye mulig makkverks motiv, måtte massenes misunnelse mirakuløst miskunne meg.

Uglenatt

Det var nok ikke snøugla som holdt meg våken, men jeg har ikke noe bilde av kattugla, som var synderen, så denne får duge. Etter alle solemerker blir det smågnagerår, så håpet om å få se - og høre uglene framover skulle være til stede.

Vår og starten på årets vakreste eventyr

   
Gråsisiken småkjekler litt med naboen, det er vårknipe og det gjelder å kjempe for maten. Om ikke lenge har to funnet hverandre, og hun ligger på reir og blir matet av hannen.