Kun en svart stripe røper at det er noe levende der borte i snøføyka. Ikke er det mye lyd å høre heller, rypene har nok med å skaffe seg tilstrekkelig næring. De lever under karrige forhold gjennom vinteren. Men helt lydløs er de ikke, selv om det latinske navnet ”muta” skulle tilsi akkurat det. Som små uskyldige engler beveger flokken seg rastløs rundt på jakt etter noe spiselig. Ikke skjønner jeg hvordan de overlever, men det gjør de utrolig nok. Det er fascinerende når du kommer nære nok, å se himmelhvelvingen speile seg i dypsvarte rypeøyne. Himmel og engler, ja det er noe guddommelig rent og vakkert med disse kvite runde fjærballene som vandrer der oppe i fjellheimen – landet nærmest himmelen!
