79 grader nord og 17 grader øst

Innunder isbreens eldgamle blå-svarte stålis vandrer selve kongen av Arktis. Uanfektet av kulde og isende vind labber den med stoisk ro mellom isblokker store som hus.

Lyden av stålisen som knaker gjør situasjonen dobbelt skremmende, men så utrolig spennende og fascinerende! Her oppe på toppen av solsystemets blå klinkekule, tolv grader sør for globusens nordligste punkt står jeg midt i det hvite store, til knes i nysnø og får oppleve isødets nemesis på nært hold. Får håpe isen over og under oss holder, både for meg og monarken her inne i fjordbotnen.

Her hadde sola tent lyn, som i farget glass bare for noen minutter siden mens vi var på vei innover mot isbreen. Nå lå isen mørk og dyster, som befant vi oss i Mordors dystre haller. Men kanskje like bra, slik understrekes isbjørnens hverdag tydeligere – det henger en mørk framtid over dens skjebne!

Bamse brakar

Det hadde vært spennende og visst hva bamse tenker når han ser på meg med sitt ene øye. Flotte brune øyne som den har, ikke ulikt fotografens :-) Selv synes jeg mye annet er likt også, etter å ha fått opplevd disse dyra i sitt rette element i fri natur en rekke ganger. Forbausende mye lik oppførsel og væremåte observeres. De som driver jakt på bjørn, og har sett en flådd opphengt skrott, sier de ser en skremmende likhet med anatomien til et menneske. Nå skal vi ikke trekke dette for langt, men jeg liker likevel å tro at det er en slags åndelig bror jeg treffer de gangene jeg står øye til øye med bjørnen ute i naturen

Rød rødrev i rød soloppgang

Rød rødrev i rød soloppgang. Ja vel - gul soloppgang da, men reven var i hvert fall rustrød som en rødrev skal være. Her står den vaktsom i motlysets glød og undrer hva det er som knatrer der borte. To tre klikk, og reven var over alle hauger. Ville rever er ikke lett å få fanget på en bildebrikke, hardt jaktet som de er gjennom tusenvis av år. Sky og vaktsom i hele sin framtreden. Tidlig på sommeren og noen uker utover kan vi være heldige å få nærkontakt med rimelig tillitsfulle rever. Dette er som regel ungrever som ennå ikke har utviklet sin naturlige skyhet for oss mennesker, og lar oss få se disse flotte dyra i andre situasjoner enn på vill flukt inn i nærmeste skjulested. Selv om vi har, og etterstreber rødreven har den vist utrolig tilpasningsdyktighet. I dag finner du rødreven i så å si alle habitat. Fra de store byene til høyt til fjells, hvor den dessverre ofte fortrenger sin mindre slektning fjellreven. Uansett - er det en art som kan sies å være en ekte opportunist, så må det være rødreven.

Det koker i mårskogen

Finnes det noe herligere enn akkurat denne tiden på året i norsk natur. Det er like før det hele springer ut, vårskogen eller mårskogen om du vil, er bristeferdig. Vårens crescendo har startet. På bakken leker kvitveisa teppelegger, og i busker og snar lokker fugler av alle slag. Noen ligger på egg, andre har unger, mens atter andre jobber iherdig med reirbygging. Også pattedyra er på farten, måren på bildet kikker nysgjerrig og vaktsom fram fra skogkanten. Er det trygt der framme. Det lukter så liflig av honning, så det tar ikke lange stunden å bli overbevist, snart er den i full gang med å slikke i seg søtsakene. Det kan være tynt i mårbestanden utpå vårparten, men de som har unngått de utallige mårfellene som henges opp i skog og mark, kan forhåpentligvis gå sommeren lyst i møte. Hektiske måneder med partner, unger, lek og moro, men også kjas og mas, som hos andre som strever med familie og unger :-) 

Hva vitsen er med denne mårfangsten kan en jo lure på. Såkalt viltpleie skal jo fremme det jaktbare småviltet. Men jo mer vi viltpleier, jo mindre vilt blir det. Naturens balanse tror jeg naturen selv gjør best, den har jo noen hundre millioner års erfaring! Så la måren leve, og gled deg heller over synet av denne vakre skapningen – odelsgutten fra skogskatedralene.

Go`fot teorien

En viss størrelse innen trøndersk fotball har lansert ”Gofot-teorien”. Det ble veldig fristende å bruke det som overskrift til dette bildet. En variant av denne teorien gjelder dog også for de artene som skal kunne overleve under tøffe vinterforhold. Det gjelder å være skodd som de sier. Jeg har tidligere vist bilde av isbjørn som lignet er hvit bever, så jeg avslører først som sist, bildet er ikke den avskyelige snømann, men Kvitebjørn kong Valemon!

Bjørnen sover, bjørnen sover - snart!

Så er det dags for en ny tur i bjørneland. Spennende grensetrakter i de finsk-russiske skoger lokker med bjørn og ulv. Snart sover de fleste bamser, men sjansen for å treffe på noen av disse dvaleovervintrende dyra er fortsatt til stede. Mulig noen går i halvsøvne på denne tiden, men likevel travelt opptatt med å fete seg opp til vinterblunden. Den vinteraktive ulven streifer også i disse grenseområdene, så håpet om å få se broder varg er så absolutt til stede - får bare håpe på litt hell. Sist ble det flotte og spennende møter med både bjørn og ulv, men fotografen fikk også møte et annet lite vesen i Finland, dèt ble ikke fullt så trivelig. Herr salmonella er ikke en venn du bør omgås. Å returnere fra Finland i bil, med 40 i feber, omtåket og blodig diarè når stekningen er på 160 mil er ikke en opplevelse jeg unner noen! Tur-retur Trondheim-Oslo tre ganger, pluss en tur til Steinkjer. Det ble i alle fall en uforglemmelig tur, på godt og vondt :-) Denne gangen flyr vi til de dype finske skoger, og håper vi får møte noen av trelandets innvånere der øst. Kanskje skjer møtet mens solas siste stråler tenner brann i skogpilarene, og dagen heller mot kveldsranda der furuglennene lyser gulrødt. I slike trolldomsaktige øyeblikk fornemmes selve skogssjela - ja selve villmarkas indre vesen. Vel, vel - slik kan en enfoldig naturfotograf sitte og drømme. Og drømme, i alle fall dagdrømme blir det god tid til. 120 timer i kamuflasje gir rimelig god anledning til akkurat det!

Den som sover ...

Den som sover synder ikke heter det, vel noen av oss banner i søvne, så det holder kanskje ikke stikk. Rødreven oppe i Drivdalen derimot, sov søtt. Mulig den drømte om bondens høner, eller noen fete markmus, hva vet jeg. Banner tror jeg i alle fall ikke den gjør.

Tanker fra mårskjulet

Mårmorgen. Nå er det en stund siden bildet ble tatt, men måren er jo like fin for det. Et bilde blir ikke bedre om en må fryse, gå langt eller bruke timesvis av innsats før bildet tas, men det smaker kan hende litt bedre når en endelig lykkes etter mye strev. Måren kom innom foringen sporadisk, men aldri når jeg satt der selvsagt. Bestemte meg derfor for å sitte til den kom. Det tok 56 timer det! I slike stunder får en god tid til å tenke på livet, og mangt å filosofere om. Denne reglen ble tenkt ut i disse timene:

Mandag mesket måren muntre-Martin munnen med marmelade. Min middag mener mårdyret, men mye mas mens maten metter. Mager myser Martes martes mellom måltidene mot mediterende motlysfotografs mørke magiske makrotele. Mens mannens make matt måler motivet, maler maikveldens melodiøse mørke magi - mystiske malerier mot morgentimens meise messe. Mye mulig makkverks motiv, måtte massenes misunnelse mirakuløst miskunne meg.