Etter en lang kuldeperiode, trakk det skyer inn fra vest. Akkurat den ettermiddagen fikk jeg solnedgangen jeg hadde ventet på. Endelig belønning for ventetiden. Noen korte minutter varte den røde gløden før den døde ut, og det blågrå vestaværet la sitt lokk over Nidelva og Trøndelag noen dager. Heldigvis hadde jeg også fått utnyttet kuldeperioden denne gangen. Noen dager fri, pluss helgene i begge ender ga meg mange kalde og frosne timer på leting etter kunstverk skapt av det forunderlige stoffet vi kaller vann. Snø, is, vann, frostrøyk og skyer er som vi vet av H2O alt sammen! Herlig med neglesprettdager og kakaokvelder sånn i førjulstiden. Og for oss b-mennesker holder det å være ute rundt ni. Soloppgangen rekker vi likevel. Noen intense timer senere, for ikke å si blåfrosne, kommer jaggu solnedgangen så fort at det er så vidt en rekker å spise. Korte dager har absolutt sine fordeler synes jeg.
