Etter
solefall, når kvelden sig innpå, kan vi under gunstige værforhold og på rett
plass, se blånene innover horisonten. Lysere og lysere farge, jo lenger unna kammene
ligger.
Her i
Trøndelag er det helst de bølgende skogsåsene som gir oss blåne bak blåne, der
de ruller innover som et innlandshav. Lengre sør og vest i fylket vil det nok
være rygg bak rygg, som skaper blånene. Her er det de kvasse tinder som ligger
på rekke og rad. Skal det være fullkomment, må det være sju blåner å skue
utover.
Åser og
fjell i det fjerne får ofte den blå fargen, derav navnet blåne. Men det kan det
være andre farger også, men da heter det vel strengt tatt ikke blåner. Rødne
bak rødne kanskje, hva vet jeg. Mye overlates til fantasien i en rolig kveldstime,
landskapet rommer det mystiske og ukjente. Slikt gir næring til tankevandringer,
bak de syv blåner ligger alltid det ukjente og uoppnåelige målet. La meg da
avsløre med en gang, bak min syvende blåne ligger Rissa, kanskje ikke helt
uoppnåelig, og absolutt verdt et besøk.
