Byggmester Bob eller snekker Andersen – det er fristende å
tenke på slike figurer når man ser den iherdige svartspetten som bygger bo for
seg og sine. I løpet av en tre ukers tid har den sammen med maken lagd ferdig
sitt reirhull i ospa. Det er fascinerende å se hvor fort det egentlig går. Mens
den henger på utsiden og hakker, går det ikke så fort. Den er sky, og meget
oppmerksom på omgivelsene. Hakker ikke mer enn en fem seks hakk, før den trekker
hodet ut fra hullet, og vaktsomt speider omkring seg. Når den derimot omsider
kan hakke innefra selve hullet, går det mye raskere. Sikkert en centimeter i
timen tenker jeg. Det rare er at det nesten ikke høres ut som den hakker
spesielt hardt. Bare noen myke, og egentlig svake hakkelyder høres. Men ikke
lenge etterpå dukker den opp med nebbet fullt av spon, som den med et lynsnart
nikk med hodet hiver ut fra hullet. Ikke lett å fange bevegelsen, før hodet er
tilbake til utgangspunktet, mens treflisene fyker ut i lufta. Om ikke lenge
opphører byggeaktiviteten, og svartspetten ligger på egg. Da er det rolig en
stakket stund, før ungemas får foreldrene til å gå i skytteltrafikk noen uker,
mens skrikende og tiggende unger krever sitt.
