79 grader nord og 17 grader øst

Innunder isbreens eldgamle blå-svarte stålis vandrer selve kongen av Arktis. Uanfektet av kulde og isende vind labber den med stoisk ro mellom isblokker store som hus.

Lyden av stålisen som knaker gjør situasjonen dobbelt skremmende, men så utrolig spennende og fascinerende! Her oppe på toppen av solsystemets blå klinkekule, tolv grader sør for globusens nordligste punkt står jeg midt i det hvite store, til knes i nysnø og får oppleve isødets nemesis på nært hold. Får håpe isen over og under oss holder, både for meg og monarken her inne i fjordbotnen.

Her hadde sola tent lyn, som i farget glass bare for noen minutter siden mens vi var på vei innover mot isbreen. Nå lå isen mørk og dyster, som befant vi oss i Mordors dystre haller. Men kanskje like bra, slik understrekes isbjørnens hverdag tydeligere – det henger en mørk framtid over dens skjebne!

Skrik og tenners gnissel

Stakkars lemen, den prøvde bare å skremme en potensiell fiende. Lite visste vel den at jeg bare ønsket å portrettere den vakre vesle krabaten. Men det var den hissige tassen absolutt ikke interessert i. «Kom deg vekk», skrek den iltert, og flekket tenner som et lite rovdyr. Jeg irriterte den noen minutter til, før jeg gikk vekk med et smil om munnen. Sint var den, men artig å møte en av fjellets mest gåtefulle skapninger.

Hesjestaurer

Det var vel tidligere statsminister Per Borten som satte hesjestaurene på kartet, da han skulle skildre hvordan det var å være statsminister i samlingsregjeringa "Bortenregjeringa", - Det har vore som å bera staur, sa han. Og bare den som har prøvd, vet hvor vanskelig det kan være. Staurene sprik lett til alle kanter, og blir etterhvert umulig å hanskes med.

I dag er det vel knapt en ungdom som har vært med på hesjing, moderne traktoregg har tatt over graskonserveringa, og bra er kanskje det? Jeg savner lukta av nyslått gras, felleskapet og det sosiale. Men det var jo også slitsomt, når uendelige hesjerader skulle fylles med gras, og regnet silte ned. 

Tidene endrer seg, mekaniseringa og kravet til effektiv drift har gjort det mindre vanlig med hesjer. Som landskapsfotograf savner jeg hesjene. Nydelige rekker som tegnet fine mønster over åkre og enger. Det ga mange fine landskapsbilder, men de nevnte eggene har det blitt vanskeligere med, men noe har det blitt av dem også.

I dag er det vel helst under låvebrua, eller andre lagerplasser vi finner hesjestaurene. Står de tørt kan vi fortsatt finne dem, men om noen nye tiår er de fleste forsvunnet. Så neste gang du ser noen hesjer, eller staursamlinger, så ta noen bilder - om ikke lenge er dette historie.

Bamse brakar

Det hadde vært spennende og visst hva bamse tenker når han ser på meg med sitt ene øye. Flotte brune øyne som den har, ikke ulikt fotografens :-) Selv synes jeg mye annet er likt også, etter å ha fått opplevd disse dyra i sitt rette element i fri natur en rekke ganger. Forbausende mye lik oppførsel og væremåte observeres. De som driver jakt på bjørn, og har sett en flådd opphengt skrott, sier de ser en skremmende likhet med anatomien til et menneske. Nå skal vi ikke trekke dette for langt, men jeg liker likevel å tro at det er en slags åndelig bror jeg treffer de gangene jeg står øye til øye med bjørnen ute i naturen

Så flisa fyker!

Byggmester Bob eller snekker Andersen – det er fristende å tenke på slike figurer når man ser den iherdige svartspetten som bygger bo for seg og sine. I løpet av en tre ukers tid har den sammen med maken lagd ferdig sitt reirhull i ospa. Det er fascinerende å se hvor fort det egentlig går. Mens den henger på utsiden og hakker, går det ikke så fort. Den er sky, og meget oppmerksom på omgivelsene. Hakker ikke mer enn en fem seks hakk, før den trekker hodet ut fra hullet, og vaktsomt speider omkring seg. Når den derimot omsider kan hakke innefra selve hullet, går det mye raskere. Sikkert en centimeter i timen tenker jeg. Det rare er at det nesten ikke høres ut som den hakker spesielt hardt. Bare noen myke, og egentlig svake hakkelyder høres. Men ikke lenge etterpå dukker den opp med nebbet fullt av spon, som den med et lynsnart nikk med hodet hiver ut fra hullet. Ikke lett å fange bevegelsen, før hodet er tilbake til utgangspunktet, mens treflisene fyker ut i lufta. Om ikke lenge opphører byggeaktiviteten, og svartspetten ligger på egg. Da er det rolig en stakket stund, før ungemas får foreldrene til å gå i skytteltrafikk noen uker, mens skrikende og tiggende unger krever sitt.

En høstdag for lenge lenge siden ...

Det var en mild høstdag for omtrent 67 millioner år siden, et løvblad falt stille til jorden. Her er beviset, det står skrevet i stein

Villrein og menneske i den store evighet

Det var med ærbødighet naturfotografen studerte villreinen denne vinterdagen. Det hersket stillhet innpå vidda, kun den svake lyden av hundrevis av reinklover og reingrynt kunne så vidt høres. Dyra hadde det ikke travelt, men beitet noen timer foran meg, før reinflokken sakte beveget seg og dreide sørvestover, på evig vandring innover viddene. Det ble god tid til å tenke og filosofere over synet av den store flokken med reinsdyr. I tretten tusen år, eller 4 745 000 dager har min slekt delt det samme synet som jeg nå var vitne til. Generasjon etter generasjon, som far så sønn – i rundgang etter rundgang i tidens urverk har vi levd i villreinlandet. Reinen var forutsetningen for akkurat det. Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang, som godeste Ingemann skrev i salmen Deilig er jorden. Bedre kan det vel ikke sies! Det gjelder oss, og det gjelder reinen. Lite visste vel den første normann, hvor reisen ville ende, da han tok sitt første skritt. Heller ikke i dag vet vi det, vi har bare fortsatt reisen, selv den lengste reise starter med et skritt. Jeg fikk en følelse av uendelighet, intet foran meg hadde forandret seg på tusenvis av år. Det som for meg bare var adspredelse, var for mine forfedre blodig alvor bokstavelig talt. Det handlet om overlevelse. Uten velykket reinsfangst ville barn, kone og familie dø, formodentlig hadde han foreldre som også ventet på mat. Jeg sier det igjen – fire millioner, syvhundre og førtifem tusen dager! Begge artene tilhører vi en endeløs kjede av liv. Vår tilværelse er usignert, men destinasjonen fastlagt. Vi fødes, vi lever, vi dør.