Hvit død

Kamuflasjen er perfekt. Hvit som en lydløs snøstorm kommer døden ut fra ingen ting. Med to intens gule øyne er det sort-hvitt drama i farger!

Snøugla er fullkomment tilpasset et liv i snødekte områder, både når det gjelder fjærdrakt, hørsel og syn. Musa ser den på tusen meters avstand – tenk det! Hørselen er også fenomenal hos denne sirkumpolare rovfuglen.

Det utspiller seg tusenvis av variasjoner over slike drama der ute -hver dag! Over fjellvidder og åpent hav, mellom ranke trelegger og langs blanke vassdrag. I ytterst få glimt har jeg fått ta del i slike sceneopptredener, hvor aktørene i blant spiller med selve livet som innsats. Det gjør inntrykk når intense rovfugløyne setter blikket sitt i ditt, og det gnistrer i skarpe våpen!

Hipp hipp hurra - snart er vinteren her.

Høyt i et tre en kråke satt

Inne i granskogens dunkle skygger, rår hønsehauken over kråkeskjebnene. Det gjelder å være på vakt, de gnistgule øynene overser ingenting. Her lever kråkene på lånt tid.

Har de siste par ukene opplevd skogens grå nemesis ved en rekke anledninger, men bare som en skygge mellom treleggene. Det er fabelaktig å se hvordan den brede stjerten manøvreres og styrer den raske fuglen i vill fart der den sikksakker gjennom skogen. Tittelen er fra en barnesang jeg husker, en annen var om ei kråke som satt i lunden og gol - men det er det vel gjøken som gjør! Kråka på bildet har uansett sunget sin siste sang.

 

I hvite bjørkeskogen

"I svarte granskogen", sier vi, og mener vel noe helt annet enn den bokstavelige svarte granskogen. Men når det er sagt - granskogen kan, og er ofte litt dyster. Litt svart og tung, særlig den ekte granskogen. Her er det mystikken og dulgte mørke gjemmer som råder. En spesiell og fasinerende skog, som jeg skal komme tilbake til ved en senere anledning. Nei det var egentlig bjørkeskogen jeg ville si litt om. På en måte det omvendte av granskogsuttrykket, derfor tittelen "I hvite bjørkeskogen". Men det gåtefulle kan råde i denne skogen også, særlig når skodda siger inn mellom stammene, og skaper den trolske stemningen som bildet viser. Bildet er fra en spesiell krokete samling bjørketrær i et eget lite skogholt, bortgjemt i en fjelldal. Det var min gode venn og fotokollega Steve Halsetrønning som tok meg med hit første gangen - og en skal lete lenge etter vakrere birkelund her i Midt-Norge. Ikke spør hvor, det er en hemmelighet vi holder for oss selv. Men jeg er sikker på at det finnes flere slike bortgjemte oaser av urørt gammel fjellbjørkeskog, bare en gidder å gå litt utafor allfarvei. Her inne har kong vinter brutt ryggtak med fjellbjørka snart et sekel, og når sesongen for denne vinterøvelsen varer oppunder ti måneder, ville vel enhver av oss blitt noe krokete.
PS.
Det ble forresten spennende møter med jerv, bjørn, ørner og hauk der inne i taigaen, på grensa til våre russiske venner i øst. Et apropos til slutt, bjørk er nasjonaltreet i Russland.

Bjørnen sover, bjørnen sover - snart!

Så er det dags for en ny tur i bjørneland. Spennende grensetrakter i de finsk-russiske skoger lokker med bjørn og ulv. Snart sover de fleste bamser, men sjansen for å treffe på noen av disse dvaleovervintrende dyra er fortsatt til stede. Mulig noen går i halvsøvne på denne tiden, men likevel travelt opptatt med å fete seg opp til vinterblunden. Den vinteraktive ulven streifer også i disse grenseområdene, så håpet om å få se broder varg er så absolutt til stede - får bare håpe på litt hell. Sist ble det flotte og spennende møter med både bjørn og ulv, men fotografen fikk også møte et annet lite vesen i Finland, dèt ble ikke fullt så trivelig. Herr salmonella er ikke en venn du bør omgås. Å returnere fra Finland i bil, med 40 i feber, omtåket og blodig diarè når stekningen er på 160 mil er ikke en opplevelse jeg unner noen! Tur-retur Trondheim-Oslo tre ganger, pluss en tur til Steinkjer. Det ble i alle fall en uforglemmelig tur, på godt og vondt :-) Denne gangen flyr vi til de dype finske skoger, og håper vi får møte noen av trelandets innvånere der øst. Kanskje skjer møtet mens solas siste stråler tenner brann i skogpilarene, og dagen heller mot kveldsranda der furuglennene lyser gulrødt. I slike trolldomsaktige øyeblikk fornemmes selve skogssjela - ja selve villmarkas indre vesen. Vel, vel - slik kan en enfoldig naturfotograf sitte og drømme. Og drømme, i alle fall dagdrømme blir det god tid til. 120 timer i kamuflasje gir rimelig god anledning til akkurat det!