Ikke alle diamanter varer evig

Det var sen ettermiddag og lange skygger inne ved brekanten i Billefjorden. De fotballstore isdiamantene lå strødd langs brefronten, og ga muligheter for flotte motiver. Det er bare så herlig når kveldslyset varer og varer. Slik er det her nord, i motsetning til Middelhavets - og Afrikas kvelder, som forsvinner like fort som mørt reinsdyrkjøtt en rødvinsaften. Rundt jordas mage gjelder det å planlegge motivopptakene godt på forhånd. Det går fint det òg, men her oppe er det behagelig å fotografere i slow motion.

Med ett øye i søkeren, og ett på utkikk etter mulige isbjørner, lå jeg i flytsonen bokstavelig talt. Her i dette overdimensjonerte smykkeskrinet krabbet jeg rundt, og knipset i veg. Man vet ikke hva dagen bringer før solen har gått ned, heter det. Men med midnattssolas komme om noen dager, gjelder ikke dét særlig lenge. Det slike lange dager derimot med sikkerhet bringer, er en støl, trøtt og fornøyd fotograf, med ishvite karats på netthinna.

79 grader nord og 17 grader øst

Innunder isbreens eldgamle blå-svarte stålis vandrer selve kongen av Arktis. Uanfektet av kulde og isende vind labber den med stoisk ro mellom isblokker store som hus.

Lyden av stålisen som knaker gjør situasjonen dobbelt skremmende, men så utrolig spennende og fascinerende! Her oppe på toppen av solsystemets blå klinkekule, tolv grader sør for globusens nordligste punkt står jeg midt i det hvite store, til knes i nysnø og får oppleve isødets nemesis på nært hold. Får håpe isen over og under oss holder, både for meg og monarken her inne i fjordbotnen.

Her hadde sola tent lyn, som i farget glass bare for noen minutter siden mens vi var på vei innover mot isbreen. Nå lå isen mørk og dyster, som befant vi oss i Mordors dystre haller. Men kanskje like bra, slik understrekes isbjørnens hverdag tydeligere – det henger en mørk framtid over dens skjebne!