Å sette isen i brann er ikke enkelt, men denne ettermiddagen fikk sola fyr på blåisen. Et bål i langsom kino utspant seg der inni i det dypfryste vannet. Sakte flammet det opp når solnedgangen ble reflektert, og ilden danset uendelig seigt rundt i frostmaleriet. Fotografen fikk tid til å konsentrere seg. Når så baunen endelig døde ut, og gløden bare var som en blek skygge oppetter istappene, var jeg fornøyd. Det knaket i lemmer og kroppen var støl, da jeg rettet meg opp. En time på hodet i umulige vinkler tar på, men både smerte og neglesprett glemmes lett når komposisjonsiveren tar overhånd, og det er motiver over alt. Is og detaljer, farger og lysspill – det er artig det!
