Raun

Rognebærklasen hang så nydelig rød og innbydene oppe i rogna. Høy henger de… osv., heter det jo, og det stemte. Ettersom rognetreet sto ved en vei, hentet jeg bilen, og brukte biltaket som stillas. Balanserende oppe på biltaket, med blits og refleksskjerm ble bærene foreviget.

Raun er et gammelt navn på treet, som så ble til rogn. Raun igjen, kommer fra det norrønske reynir, som betyr rød. 

Ikke særlig god på smak, men den egner seg uansett bedre til mat enn til å spå været. Til gelé er den utmerket. Aucuparia er dens latinske navn, og betyr fuglefangst. Rognetrær danner ikke skoger noen steder, men står som enkelttrær i annen skog, og om høsten kan de lyse opp som skogsbål hist og pist i tung grønn granskog.

Ikke alle diamanter varer evig

Det var sen ettermiddag og lange skygger inne ved brekanten i Billefjorden. De fotballstore isdiamantene lå strødd langs brefronten, og ga muligheter for flotte motiver. Det er bare så herlig når kveldslyset varer og varer. Slik er det her nord, i motsetning til Middelhavets - og Afrikas kvelder, som forsvinner like fort som mørt reinsdyrkjøtt en rødvinsaften. Rundt jordas mage gjelder det å planlegge motivopptakene godt på forhånd. Det går fint det òg, men her oppe er det behagelig å fotografere i slow motion.

Med ett øye i søkeren, og ett på utkikk etter mulige isbjørner, lå jeg i flytsonen bokstavelig talt. Her i dette overdimensjonerte smykkeskrinet krabbet jeg rundt, og knipset i veg. Man vet ikke hva dagen bringer før solen har gått ned, heter det. Men med midnattssolas komme om noen dager, gjelder ikke dét særlig lenge. Det slike lange dager derimot med sikkerhet bringer, er en støl, trøtt og fornøyd fotograf, med ishvite karats på netthinna.