”Vi skal ikkje sova bort sumarnatta”, skrev Aslaug Lygre, i en kjent og kjær melodi. Vel - hvor mange av oss har egentlig fulgt hennes oppfordring. Ikke mange vil jeg tro. Selv har jeg prøvd å få til et par slike nattevåker rundt jonsok hvert år. Og det skal jeg si dere, det er en veldig spesiell opplevelse. Når den lyse nordiske natta bader landskapet i sitt myke skjær, er det utvilsomt noe helt spesielt. Det må oppleves som det heter. Det krever litt planlegging, og i en hektisk hverdag er det ikke lett å få til. En av forutsetningene er nemlig klarvær. Etter å ha fått litt ekstra søvn i forveien, ligger den lyse sommernatta der, klar til intens opplevelse. Turen starter rundt elleve om kvelden, og avsluttes i sekstiden på morgenkvisten. Det er rart, men det kjente kjære landskapet jeg kjenner så godt, oppfattes annerledes om natta. Mye skyldes stillheten og lyset, men også lukter, lyder og dyrs økte aktivitet bidrar. Det er litt magisk, og landskapet langs kysten er kanskje den beste plassen. Her er det åpent, slik at lyset ikke dempes av skogens dunkle skygger. En slik natt ble blåklokkene foreviget, farger blir så intense nattestid. Vel natt og natt, det er jo nesten lyst som om dagen, men likevel … Når så trettheten uvilkårlig siger innpå, hva er vel bedre enn å slumre på ryggen under en himmelseng av blåklokker.
Aslaug Lygres oppfordring ble skrevet da hun lå dødssyk i tuberkulose, jeg går ut fra hun lengtet intens etter å få oppleve nok en lys sommernatt under den nordiske himmelhvelving. Også jeg avslutter slike nattevandringer med ønsket om snarlig å få oppleve en slik natt til. Min oppfordring er like sterk som Aslaugs – ”Du må ikke sove bort alle sommernetter”, men la noen bli ditt eget hverdagseventyr!
