Nordmørsk fjellbjørkeskog

I Svartåmoen naturreservat i Folldalen kan du rusle rundt i urskogspreget bjørkeskog. Området i Trollheimen er først og fremst kjent for sine eldgamle furuskoger, men også bjørkeliene bærer preg av å være svært urørt. Her blant unge, gamle og råtnende bjørketrær vil du oppleve et landskap det ikke finnes så mange av. Visst finnes bjørkeskoger andre steder også, men her inne er mye upåvirket av menneskelige inngrep. Her får tiden stå litt stille, ikke mye forandres for hvert tiår. Særlig høsten med alle sine farger, gir skogen en ekstra dimensjon. Ikke hast gjennom skogen på vei opp til fjellet, men bruk litt tid på å vandre rundt i selve fjellskogen her inne. Følg noen av de mange bekker og elver, kryss litt fram og tilbake, og jeg skal love deg landskapsmotiver som perler på en snor.

I mors trygge favn

For små nøster er det å kjenne tryggheten og varmen fra mor noe av det beste akkurat nå. Innimellom springer de rundt som andre villstyrlige krabater, men farene er mange, så hun kaller på dem blir de for ivrige. Men livets trygge bauta for alle små er mor og hennes morskjærlighet. Jeg har sett det utallige ganger. Enten det er hos pattedyr på Afrikas savanner eller i hjorteskogen – bare mor er mor. For ikke å snakke om små apebabyer som klamrer seg fast, ikke ulikt det en observerer i det daglige på en lekeplass med mødre og små barn. Alle er vi opptatt av å ta vare på avkommet vårt. Beskytte og oppfostre de små håpefulle, så det går dem vel her i livet. Det er jo rørende søtt da – når små uskyldige øyne titter fram, enten det er fra vingen på en fugl, eller mellom føttene på et stort dyr. Hvitkinngåsa hadde behov for hvile, og ungene likeså. Som fotograf kjennes det godt når sky fugler lar en bivåne slike hverdagslige sysler på nært hold. Kun kameraklikkene fikk fuglene til å åpne øynene en gang i blant. Vi tillegger ikke dyra noen stor grad av morskjærlighet, men jeg har opplevd situasjoner som har fått meg til å undre på akkurat det.

De syv blåner

Etter solefall, når kvelden sig innpå, kan vi under gunstige værforhold og på rett plass, se blånene innover horisonten. Lysere og lysere farge, jo lenger unna kammene ligger.

Her i Trøndelag er det helst de bølgende skogsåsene som gir oss blåne bak blåne, der de ruller innover som et innlandshav. Lengre sør og vest i fylket vil det nok være rygg bak rygg, som skaper blånene. Her er det de kvasse tinder som ligger på rekke og rad. Skal det være fullkomment, må det være sju blåner å skue utover.

Åser og fjell i det fjerne får ofte den blå fargen, derav navnet blåne. Men det kan det være andre farger også, men da heter det vel strengt tatt ikke blåner. Rødne bak rødne kanskje, hva vet jeg. Mye overlates til fantasien i en rolig kveldstime, landskapet rommer det mystiske og ukjente. Slikt gir næring til tankevandringer, bak de syv blåner ligger alltid det ukjente og uoppnåelige målet. La meg da avsløre med en gang, bak min syvende blåne ligger Rissa, kanskje ikke helt uoppnåelig, og absolutt verdt et besøk.