Lyden av stålisen som knaker gjør situasjonen dobbelt skremmende, men så utrolig spennende og fascinerende! Her oppe på toppen av solsystemets blå klinkekule, tolv grader sør for globusens nordligste punkt står jeg midt i det hvite store, til knes i nysnø og får oppleve isødets nemesis på nært hold. Får håpe isen over og under oss holder, både for meg og monarken her inne i fjordbotnen.
Her hadde sola tent lyn, som i farget glass bare for noen minutter siden mens vi var på vei innover mot isbreen. Nå lå isen mørk og dyster, som befant vi oss i Mordors dystre haller. Men kanskje like bra, slik understrekes isbjørnens hverdag tydeligere – det henger en mørk framtid over dens skjebne!
Du er riktig dyktig, ja, for ikke å si j* flink, til å skrive. Det er nesten så du skriver bort bildet. Men bare nesten. Flaks at bildet er så godt ;)
SvarSlettVariasjon i toner og struktur i isen er faktisk det som treffer meg mest i bildet. Det ville selvsagt ikke vært det samme uten bjørnen, men for meg blir den det store ekstra. Jeg liker det bedre og bedre. -Liker det faktisk sabla godt. Symbolverdien forankret i teksten er også forsterkende, og følelsesappellen bringer bildet til nye høyder.
Og så var trivelig å treffe deg.
Hilsen Ingebjørg
Helt topp både bilde og tekst. Ingebjørgs måte å uttrykke det på sammenfaller nok med mitt ønske om å prøve å få sagt det.
SvarSlettmvh Olav.
Gnistrende fortalt, sammen med et knakende godt bilde gjorde dette til en ekstra god bloggopplevelse!
SvarSlettRune
Hei folkens.
SvarSlettTakk for hyggelige tilbakemeldinger. Ja Svalbard er en opplevelse, med eller uten isbjørntreff.
tore