Villrein og menneske i den store evighet

Det var med ærbødighet naturfotografen studerte villreinen denne vinterdagen. Det hersket stillhet innpå vidda, kun den svake lyden av hundrevis av reinklover og reingrynt kunne så vidt høres. Dyra hadde det ikke travelt, men beitet noen timer foran meg, før reinflokken sakte beveget seg og dreide sørvestover, på evig vandring innover viddene. Det ble god tid til å tenke og filosofere over synet av den store flokken med reinsdyr. I tretten tusen år, eller 4 745 000 dager har min slekt delt det samme synet som jeg nå var vitne til. Generasjon etter generasjon, som far så sønn – i rundgang etter rundgang i tidens urverk har vi levd i villreinlandet. Reinen var forutsetningen for akkurat det. Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang, som godeste Ingemann skrev i salmen Deilig er jorden. Bedre kan det vel ikke sies! Det gjelder oss, og det gjelder reinen. Lite visste vel den første normann, hvor reisen ville ende, da han tok sitt første skritt. Heller ikke i dag vet vi det, vi har bare fortsatt reisen, selv den lengste reise starter med et skritt. Jeg fikk en følelse av uendelighet, intet foran meg hadde forandret seg på tusenvis av år. Det som for meg bare var adspredelse, var for mine forfedre blodig alvor bokstavelig talt. Det handlet om overlevelse. Uten velykket reinsfangst ville barn, kone og familie dø, formodentlig hadde han foreldre som også ventet på mat. Jeg sier det igjen – fire millioner, syvhundre og førtifem tusen dager! Begge artene tilhører vi en endeløs kjede av liv. Vår tilværelse er usignert, men destinasjonen fastlagt. Vi fødes, vi lever, vi dør.