Raun

Rognebærklasen hang så nydelig rød og innbydene oppe i rogna. Høy henger de… osv., heter det jo, og det stemte. Ettersom rognetreet sto ved en vei, hentet jeg bilen, og brukte biltaket som stillas. Balanserende oppe på biltaket, med blits og refleksskjerm ble bærene foreviget.

Raun er et gammelt navn på treet, som så ble til rogn. Raun igjen, kommer fra det norrønske reynir, som betyr rød. 

Ikke særlig god på smak, men den egner seg uansett bedre til mat enn til å spå været. Til gelé er den utmerket. Aucuparia er dens latinske navn, og betyr fuglefangst. Rognetrær danner ikke skoger noen steder, men står som enkelttrær i annen skog, og om høsten kan de lyse opp som skogsbål hist og pist i tung grønn granskog.

Ikke alle diamanter varer evig

Det var sen ettermiddag og lange skygger inne ved brekanten i Billefjorden. De fotballstore isdiamantene lå strødd langs brefronten, og ga muligheter for flotte motiver. Det er bare så herlig når kveldslyset varer og varer. Slik er det her nord, i motsetning til Middelhavets - og Afrikas kvelder, som forsvinner like fort som mørt reinsdyrkjøtt en rødvinsaften. Rundt jordas mage gjelder det å planlegge motivopptakene godt på forhånd. Det går fint det òg, men her oppe er det behagelig å fotografere i slow motion.

Med ett øye i søkeren, og ett på utkikk etter mulige isbjørner, lå jeg i flytsonen bokstavelig talt. Her i dette overdimensjonerte smykkeskrinet krabbet jeg rundt, og knipset i veg. Man vet ikke hva dagen bringer før solen har gått ned, heter det. Men med midnattssolas komme om noen dager, gjelder ikke dét særlig lenge. Det slike lange dager derimot med sikkerhet bringer, er en støl, trøtt og fornøyd fotograf, med ishvite karats på netthinna.

Nordmørsk fjellbjørkeskog

I Svartåmoen naturreservat i Folldalen kan du rusle rundt i urskogspreget bjørkeskog. Området i Trollheimen er først og fremst kjent for sine eldgamle furuskoger, men også bjørkeliene bærer preg av å være svært urørt. Her blant unge, gamle og råtnende bjørketrær vil du oppleve et landskap det ikke finnes så mange av. Visst finnes bjørkeskoger andre steder også, men her inne er mye upåvirket av menneskelige inngrep. Her får tiden stå litt stille, ikke mye forandres for hvert tiår. Særlig høsten med alle sine farger, gir skogen en ekstra dimensjon. Ikke hast gjennom skogen på vei opp til fjellet, men bruk litt tid på å vandre rundt i selve fjellskogen her inne. Følg noen av de mange bekker og elver, kryss litt fram og tilbake, og jeg skal love deg landskapsmotiver som perler på en snor.

I mors trygge favn

For små nøster er det å kjenne tryggheten og varmen fra mor noe av det beste akkurat nå. Innimellom springer de rundt som andre villstyrlige krabater, men farene er mange, så hun kaller på dem blir de for ivrige. Men livets trygge bauta for alle små er mor og hennes morskjærlighet. Jeg har sett det utallige ganger. Enten det er hos pattedyr på Afrikas savanner eller i hjorteskogen – bare mor er mor. For ikke å snakke om små apebabyer som klamrer seg fast, ikke ulikt det en observerer i det daglige på en lekeplass med mødre og små barn. Alle er vi opptatt av å ta vare på avkommet vårt. Beskytte og oppfostre de små håpefulle, så det går dem vel her i livet. Det er jo rørende søtt da – når små uskyldige øyne titter fram, enten det er fra vingen på en fugl, eller mellom føttene på et stort dyr. Hvitkinngåsa hadde behov for hvile, og ungene likeså. Som fotograf kjennes det godt når sky fugler lar en bivåne slike hverdagslige sysler på nært hold. Kun kameraklikkene fikk fuglene til å åpne øynene en gang i blant. Vi tillegger ikke dyra noen stor grad av morskjærlighet, men jeg har opplevd situasjoner som har fått meg til å undre på akkurat det.

De syv blåner

Etter solefall, når kvelden sig innpå, kan vi under gunstige værforhold og på rett plass, se blånene innover horisonten. Lysere og lysere farge, jo lenger unna kammene ligger.

Her i Trøndelag er det helst de bølgende skogsåsene som gir oss blåne bak blåne, der de ruller innover som et innlandshav. Lengre sør og vest i fylket vil det nok være rygg bak rygg, som skaper blånene. Her er det de kvasse tinder som ligger på rekke og rad. Skal det være fullkomment, må det være sju blåner å skue utover.

Åser og fjell i det fjerne får ofte den blå fargen, derav navnet blåne. Men det kan det være andre farger også, men da heter det vel strengt tatt ikke blåner. Rødne bak rødne kanskje, hva vet jeg. Mye overlates til fantasien i en rolig kveldstime, landskapet rommer det mystiske og ukjente. Slikt gir næring til tankevandringer, bak de syv blåner ligger alltid det ukjente og uoppnåelige målet. La meg da avsløre med en gang, bak min syvende blåne ligger Rissa, kanskje ikke helt uoppnåelig, og absolutt verdt et besøk.

79 grader nord og 17 grader øst

Innunder isbreens eldgamle blå-svarte stålis vandrer selve kongen av Arktis. Uanfektet av kulde og isende vind labber den med stoisk ro mellom isblokker store som hus.

Lyden av stålisen som knaker gjør situasjonen dobbelt skremmende, men så utrolig spennende og fascinerende! Her oppe på toppen av solsystemets blå klinkekule, tolv grader sør for globusens nordligste punkt står jeg midt i det hvite store, til knes i nysnø og får oppleve isødets nemesis på nært hold. Får håpe isen over og under oss holder, både for meg og monarken her inne i fjordbotnen.

Her hadde sola tent lyn, som i farget glass bare for noen minutter siden mens vi var på vei innover mot isbreen. Nå lå isen mørk og dyster, som befant vi oss i Mordors dystre haller. Men kanskje like bra, slik understrekes isbjørnens hverdag tydeligere – det henger en mørk framtid over dens skjebne!

Skrik og tenners gnissel

Stakkars lemen, den prøvde bare å skremme en potensiell fiende. Lite visste vel den at jeg bare ønsket å portrettere den vakre vesle krabaten. Men det var den hissige tassen absolutt ikke interessert i. «Kom deg vekk», skrek den iltert, og flekket tenner som et lite rovdyr. Jeg irriterte den noen minutter til, før jeg gikk vekk med et smil om munnen. Sint var den, men artig å møte en av fjellets mest gåtefulle skapninger.