Engler i snøen

Kun en svart stripe røper at det er noe levende der borte i snøføyka. Ikke er det mye lyd å høre heller, rypene har nok med å skaffe seg tilstrekkelig næring. De lever under karrige forhold gjennom vinteren. Men helt lydløs er de ikke, selv om det latinske navnet ”muta” skulle tilsi akkurat det. Som små uskyldige engler beveger flokken seg rastløs rundt på jakt etter noe spiselig. Ikke skjønner jeg hvordan de overlever, men det gjør de utrolig nok. Det er fascinerende når du kommer nære nok, å se himmelhvelvingen speile seg i dypsvarte rypeøyne. Himmel og engler, ja det er noe guddommelig rent og vakkert med disse kvite runde fjærballene som vandrer der oppe i fjellheimen – landet nærmest himmelen!

Pingviner på Nordpolen

Allmenn barnelærdom har lært oss at pingviner holder til i Antarktis. Synd og skam, men der har jeg aldri vært. Derimot har jeg vært på besøk i Arktis noen ganger. Der er det også pingviner, i alle fall deres motstykke. Fugler som ligner i farge og levesett til en viss grad. På den nordlige halvkule finner vi alkefuglene, som her polarlomvien. De satt ute på isflaket, eller sto muligens. De har som dere ser atskillig til felles med pingvinene der sør. Både fargetegninger og den høyreiste holdningen minner til forveksling på pingviner. Men det har faktisk vært pingviner i Arktis også – helt sant! I trettiårene ble det ved et par anledninger satt ut pingviner fra Antarktis. Arktis i dette tilfellet var Nord-Norge, litt lenger sør enn vi vanligvis tenker på som Arktis, men Arktis like fullt. Pingvinen er heller ikke forvist til det aller sørligste Antarktis, den finnes både i Sør-Afrika, og Sør-Amerika. Ja faktisk finnes en art helt opp til ekvator. Polarlomvien har som sagt samme rolle i nord, slikt kalles konvergent evolusjon. Noe som betyr at to ulike arter, utvikler likt levesett og like trekk. Både alkefugler, og pingviner har svømmevinger, og beina plassert langt bak for svømming under vann. Den alkefuglen som lignet mest på pingviner, var den store Geirfuglen, en kjempe blant alkene. Den kunne heller ikke fly, og ble derfor et lett bytte for tankeløse, miljøvandaler som slaktet ned hele arten under sine ferder i Arktis. Helt tragisk å tenke på at arten sannsynligvis fantes helt opp til 1850-årene. Rundt 1800-taller var den blitt meget sjelden, og den siste spikeren i utryddelseskista var det europeiske museer som sto for. De naturhistoriske museene ble helt panisk på å skaffe seg et eksemplar før det var for sent, og betalte store summer for en død geirfugl. Ingen løftet en finger for å bevare arten. Kvalmt! Selv om de andre alkefuglartene også sliter med sine problemer, finnes fortsatt de fleste i stort antall. Så er du i nærheten av våre alkefugler, så nyt synet av disse arktiske pingviner enten det er til lands eller vanns.

Kongeørn i vilter vinterkok

Det er rart med det, men det er nå når sola begynner å lunke, og vår og varme er i anmarsj, at det er tøffest for våre hjortedyr. Blir det en lang og snørik vinter får vi vårknipe, noe som betyr at fettlagrene og reservene fra sommer- og høstbeite ikke rekker fram til vårbeite. Da går det som det ofte går i naturens ubarmhjertige verden, noen dør. Uansett må livet pulsere, og ingen dør forgjeves. Døde hjortedyr kan være et kjærkomment tilskudd til kongeørna og dens muligheter for overlevelse. Så den enes død, og så videre …, er et høyst aktuelt tema i naturen. Slik føres ørnas slekt videre. Reinen på bildet derimot hadde Dag Røttereng og jeg lagt ut som åte for kongeørnene inne i Trollheimen. Etter hvert som reinskjøttet ble oppspist fylte vi på med grisekjøtt. Så en dag slo ørna seg nedpå i et forrykende vintervær, og ørnebildet ble til i snøkavet. Fornøyd kunne jeg observere den majestetiske ørna når den i vinterstormen slet løs kjøttstykker, og kikket vaktsomt rundt seg med den ene øyet. Det andre øyet var delvis tildekt bak et lag med is, som hadde klabbet seg på i uværet. Det er tøffe forhold, selv om den denne gangen kom til dekket bord.

Rød stær

I ungdommens dager hendte deg at kommentaren utpå søndagsmorgenen var, ”Jasså du har fått rød stær”, når venner med blodskutte øyne traff hverandre etter festligheter. Hvalrossen på bildet tror jeg ikke har brukt natta til vill festing, selv om han til forveksling ligner gutta boys i hine hårde dager.

Hvalrossene lå i en stor klynge, hvor naboer i blant skubbet, dolket og albuet seg fram. Denne kikker seg engstelig bak, det lå nemlig en stor hann med kraftige støttenner og småirriterte der bak. Vi brukte god tid og beveget oss sakte nærmere, slik at de ble vant til oss. Etter hvert enset de ikke fotografen, og med 300 mm fikk jeg ”øyekontakt”.

Isbrann

Å sette isen i brann er ikke enkelt, men denne ettermiddagen fikk sola fyr på blåisen. Et bål i langsom kino utspant seg der inni i det dypfryste vannet. Sakte flammet det opp når solnedgangen ble reflektert, og ilden danset uendelig seigt rundt i frostmaleriet. Fotografen fikk tid til å konsentrere seg. Når så baunen endelig døde ut, og gløden bare var som en blek skygge oppetter istappene, var jeg fornøyd. Det knaket i lemmer og kroppen var støl, da jeg rettet meg opp. En time på hodet i umulige vinkler tar på, men både smerte og neglesprett glemmes lett når komposisjonsiveren tar overhånd, og det er motiver over alt. Is og detaljer, farger og lysspill – det er artig det!

Blåtimen

Himmelens atomreaktor har gjemt seg bak Øyåsberget, og mellomspillet med den blå timen entrer scenen. Blåfargen innhyller kulturlandskapet, før natta sakte senker seg over Byneslandet. Ikke alle har evnen til å se dette, vår hjerne vil gjerne ha hvit snø. Men har du først begynt å se det blå lyset, vil du for alltid se det når det oppstår. Det er helst under klarværsperioder den dypblå fargen kommer fram. Nå på vinteren med frostnetter, snø og klar himmel, farges alt det hvite blått en stakket stund. Apropos snø – hvor det blir av kvitfargen når snøen smelter? Snart er enda en omdreining gjort i årstidens urverk, det er ikke tvil, sola har begynt å varme. Om ikke lenge siger våren atter nordover, og bonden må førebu seg på våronn. Da endrer kulturlandskapet her fullstendig karakter gjennom noen måneder. Fra snødekte jorder til brunsvart naken jord, før de første lysegrønne spirer dukker opp. Så grønn åker fram til den sakte endrer karakter, og blir til en gyllen fullmoden kornåker utpå tidlighøsten en gang. Men før det hender, skal det gå både vinter og vår!

Go`fot teorien

En viss størrelse innen trøndersk fotball har lansert ”Gofot-teorien”. Det ble veldig fristende å bruke det som overskrift til dette bildet. En variant av denne teorien gjelder dog også for de artene som skal kunne overleve under tøffe vinterforhold. Det gjelder å være skodd som de sier. Jeg har tidligere vist bilde av isbjørn som lignet er hvit bever, så jeg avslører først som sist, bildet er ikke den avskyelige snømann, men Kvitebjørn kong Valemon!

Nidelva stille og vakker den er

Etter en lang kuldeperiode, trakk det skyer inn fra vest. Akkurat den ettermiddagen fikk jeg solnedgangen jeg hadde ventet på. Endelig belønning for ventetiden. Noen korte minutter varte den røde gløden før den døde ut, og det blågrå vestaværet la sitt lokk over Nidelva og Trøndelag noen dager. Heldigvis hadde jeg også fått utnyttet kuldeperioden denne gangen. Noen dager fri, pluss helgene i begge ender ga meg mange kalde og frosne timer på leting etter kunstverk skapt av det forunderlige stoffet vi kaller vann. Snø, is, vann, frostrøyk og skyer er som vi vet av H2O alt sammen! Herlig med neglesprettdager og kakaokvelder sånn i førjulstiden. Og for oss b-mennesker holder det å være ute rundt ni. Soloppgangen rekker vi likevel. Noen intense timer senere, for ikke å si blåfrosne, kommer jaggu solnedgangen så fort at det er så vidt en rekker å spise. Korte dager har absolutt sine fordeler synes jeg.

Hvit død

Kamuflasjen er perfekt. Hvit som en lydløs snøstorm kommer døden ut fra ingen ting. Med to intens gule øyne er det sort-hvitt drama i farger!

Snøugla er fullkomment tilpasset et liv i snødekte områder, både når det gjelder fjærdrakt, hørsel og syn. Musa ser den på tusen meters avstand – tenk det! Hørselen er også fenomenal hos denne sirkumpolare rovfuglen.

Det utspiller seg tusenvis av variasjoner over slike drama der ute -hver dag! Over fjellvidder og åpent hav, mellom ranke trelegger og langs blanke vassdrag. I ytterst få glimt har jeg fått ta del i slike sceneopptredener, hvor aktørene i blant spiller med selve livet som innsats. Det gjør inntrykk når intense rovfugløyne setter blikket sitt i ditt, og det gnistrer i skarpe våpen!

Hipp hipp hurra - snart er vinteren her.

Høyt i et tre en kråke satt

Inne i granskogens dunkle skygger, rår hønsehauken over kråkeskjebnene. Det gjelder å være på vakt, de gnistgule øynene overser ingenting. Her lever kråkene på lånt tid.

Har de siste par ukene opplevd skogens grå nemesis ved en rekke anledninger, men bare som en skygge mellom treleggene. Det er fabelaktig å se hvordan den brede stjerten manøvreres og styrer den raske fuglen i vill fart der den sikksakker gjennom skogen. Tittelen er fra en barnesang jeg husker, en annen var om ei kråke som satt i lunden og gol - men det er det vel gjøken som gjør! Kråka på bildet har uansett sunget sin siste sang.

 

I hvite bjørkeskogen

"I svarte granskogen", sier vi, og mener vel noe helt annet enn den bokstavelige svarte granskogen. Men når det er sagt - granskogen kan, og er ofte litt dyster. Litt svart og tung, særlig den ekte granskogen. Her er det mystikken og dulgte mørke gjemmer som råder. En spesiell og fasinerende skog, som jeg skal komme tilbake til ved en senere anledning. Nei det var egentlig bjørkeskogen jeg ville si litt om. På en måte det omvendte av granskogsuttrykket, derfor tittelen "I hvite bjørkeskogen". Men det gåtefulle kan råde i denne skogen også, særlig når skodda siger inn mellom stammene, og skaper den trolske stemningen som bildet viser. Bildet er fra en spesiell krokete samling bjørketrær i et eget lite skogholt, bortgjemt i en fjelldal. Det var min gode venn og fotokollega Steve Halsetrønning som tok meg med hit første gangen - og en skal lete lenge etter vakrere birkelund her i Midt-Norge. Ikke spør hvor, det er en hemmelighet vi holder for oss selv. Men jeg er sikker på at det finnes flere slike bortgjemte oaser av urørt gammel fjellbjørkeskog, bare en gidder å gå litt utafor allfarvei. Her inne har kong vinter brutt ryggtak med fjellbjørka snart et sekel, og når sesongen for denne vinterøvelsen varer oppunder ti måneder, ville vel enhver av oss blitt noe krokete.
PS.
Det ble forresten spennende møter med jerv, bjørn, ørner og hauk der inne i taigaen, på grensa til våre russiske venner i øst. Et apropos til slutt, bjørk er nasjonaltreet i Russland.

Bjørnen sover, bjørnen sover - snart!

Så er det dags for en ny tur i bjørneland. Spennende grensetrakter i de finsk-russiske skoger lokker med bjørn og ulv. Snart sover de fleste bamser, men sjansen for å treffe på noen av disse dvaleovervintrende dyra er fortsatt til stede. Mulig noen går i halvsøvne på denne tiden, men likevel travelt opptatt med å fete seg opp til vinterblunden. Den vinteraktive ulven streifer også i disse grenseområdene, så håpet om å få se broder varg er så absolutt til stede - får bare håpe på litt hell. Sist ble det flotte og spennende møter med både bjørn og ulv, men fotografen fikk også møte et annet lite vesen i Finland, dèt ble ikke fullt så trivelig. Herr salmonella er ikke en venn du bør omgås. Å returnere fra Finland i bil, med 40 i feber, omtåket og blodig diarè når stekningen er på 160 mil er ikke en opplevelse jeg unner noen! Tur-retur Trondheim-Oslo tre ganger, pluss en tur til Steinkjer. Det ble i alle fall en uforglemmelig tur, på godt og vondt :-) Denne gangen flyr vi til de dype finske skoger, og håper vi får møte noen av trelandets innvånere der øst. Kanskje skjer møtet mens solas siste stråler tenner brann i skogpilarene, og dagen heller mot kveldsranda der furuglennene lyser gulrødt. I slike trolldomsaktige øyeblikk fornemmes selve skogssjela - ja selve villmarkas indre vesen. Vel, vel - slik kan en enfoldig naturfotograf sitte og drømme. Og drømme, i alle fall dagdrømme blir det god tid til. 120 timer i kamuflasje gir rimelig god anledning til akkurat det!

En sommer er over

Sommeren er definitivt over, og den savnes allerede. Det var så mange ting en skulle gjøre i de lyse sommerdøgnene, men akk - hva var det en rakk egentlig? En del selvsagt, men langt fra alt en hadde planlagt utover vårparten. Det jeg i alle fall greide, var å besøke noen sommerenger i den lyse nordiske natta. Det er forresten noe som haster skal jeg si dere, å besøke blomsterenga altså. En ny sommer kommer alltids, men våre blomsterenger forsvinner raskt av ulike årsaker, så vet du om en urte- eller blomsterrik villeng så ikke nøl. Bruk noen timer neste sommer, du skal lete lenge etter mer motivrikt område. Særlig med makroobjektivet påmontert vil den så å si være uuttømmelig. På bildet har jeg benyttet to sett med avtonede gråfilter på en vidvinkel for å dramatisere bakgrunnen. To eksponeringer og litt Photoshoparbeid ville sannsynligvis gjort samme nytten, men alt som kan gjøres ferdig i felt er ok synes jeg.

Bare næver ...

Bjørkas hvite stammer har ofte fasinert meg. Den kan ha så mange uttrykksformer, som denne blindeskriften viser. Fra å være en høyt skattet naturressurs, som hadde et uttall bruksområder, er neveren snart blitt redusert til kun å interessere naturfotografer. Tiden med bruk som brensel, taktekking, skreppe (ryggsekk), kopper, lauper og esker, sko, snøbriller, etc, er definitivt forbi. I alle fall i stor skala. Det er for øvrig noe nordisk over bjørka, som stort sett danner skoggrensa hos oss. Mitt inntrykk er at jo lenger sør en kommer, jo hvitere blir bjørkestammen, hva nå det kan skyldes. Teksten på bjørkeleggen er det sannsynligvis huldrefolket som har skrevet. Kanskje en forelsket hulder, som ei midtsommernatt har risset noen ord om sin hjertes utkårede. Bare fåglorna vet, så sky som huldrefolket er. Til informasjon så betyr uttrykket ”bare næver”, i alle fall på trøndersk - bare tull.

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med nasjonaldagen Island! Etter å ha vært på Island noen ganger, må jeg si at mer fascinerende øy skal en lete lenge etter. Spesielt for naturfotografer som har fugler som spesialitet. Langs kysten hele øya rundt dukker den ene interessante plassen etter den andre opp. Men også innlandet byr på flere flotte fuglelokaliteter, med Myvatn som selve perlen. Europas største forekomst av andefugler, her møtes øst- vest- sør- og nordlige andearter i et antall som virkelig imponerer. Vannet ligger i et fantasilandskapsområde, skapt av vulkansk aktivitet gjennom tusenvis av år. Også landskapsfotografer får nok å henge fingrene i. Det spesielle landskapet på øya, skiftende vær og de spektakulære landskapsformasjonene gir motiver i fleng. Så en tur til sagaøya anbefales på det varmeste. Hipp hipp hurra, og nok en gang – gratulerer med dagen Island!

Et siste farvel

Nei dette er ingen nekrolog over havets ridder eller havørna som den også kalles, nei det dreier seg om lysbildefilmens siste krampetrekninger. Det har vært noen soloppganger siden dette bildet ble tatt, og jeg la filmkameraet på hylla for godt. Jeg hadde ikke noen brå overgang til det digitale. Når jeg lot analogfilmkameraets batterier dø ut, hadde jeg brukt begge mediene parallelt en stund. Et halvår rent digitalt hadde gått, da jeg fikk anledning til å besøke Ole Martin i Flatanger. Fortsatt hadde de digitale kameraene sine begrensninger, så jeg måtte ty til mitt EOS 1V med ti bilder i sekundet. Bildet er faktisk fra min siste filmrull med dias, som raste gjennom på tre og et halvt sekund! Smokk - ett satt, ett av 36. Jeg synes det ble et verdig farvel med den analoge filmverdenen, men det skulle faktisk gå enda noen år før jeg kunne frese av gårde ti bilder per sekund digitalt. Siden den gang har det gått litt inflasjon i havørnbilder, men selve opplevelsen med å se disse flotte fuglene hos Ole Martin er mektig uansett ...

Den hvite beveren!

Lengst inne i Bakslimarka ved bortgjemt vassdrag holder Bernhard bever til med sin familie, eller Børre som jeg kaller han. Børre tilhører en eldgammel beverslekt her inne, et familiedynasti kan man godt si. Hans slekt har dominert hovedvassdraget og de beste områdene her i årevis. Bernhard bevers familie lever strengt etter det gamle bevermottoet «Esse, non videre», «å virke men ikke synes». Patriarken Bernhard holder kustus. De er derfor ikke ofte å se, dyrene er utrolig sky og vaktsomme når det gjelder mennesker, og menneskelig ferdsel.

Bløff eller fakta? Nei det er nok en bløff, jeg har nok aldri sett en hvit bever, men bildet er ekte nok. Så hvilket dyr tror du det er som er i ferd med kaste seg ut i vannet her?

Mine langstjertede naboer

Selv om våren er sen, så har nok de fleste skjærepar for lengst bygd ferdig reiret sitt. Sannsynligvis nærmer det seg slutten på rugetiden, og snart er det leven fra små dunløse fugleunger inne i skjæreboligen. For det er mer en bolig, enn et reir skjæra bygger. Allerede midtvinters begynner den å fly med kvist. Nøye utvalgte kvister må vite. I folketroen har skjæra også hatt sin plass. Noen mente den var skapt av fanden selv, andre mente den tilhørte huldra og var synsk. Det var derfor viktig og ikke å ødelegge reiret dens, da ville den hevne seg, og ulykken ramme. Imidlertid var det som lykkefugl skjæra helst ble ansett, det å ha et skjærepar som husfugl betydde hell ble det sagt. Selv har jeg for første gang fått skjæra som leieboer, den har bygd reir i ei furu på tomta. Så nå har jeg levert inn en ti-ukers lottokupong – bringer lykke du vet. Den er som de fleste er kjent med, sterkt knyttet til oss mennesker, og finnes knapt der det er lite eller ingen menneskelig bosetting. Muligens har den fulgt etter oss siden innvandringen etter siste istid for 13 tusen år siden, og det er muligens derfor vi har to underarter av den her i landet, en sørlig og en nordlig. Husker jeg ikke helt feil, så kom vi både sørfra, og inn fra vest i nord noenlunde samtidig. Jeg er vel på tynn is, når jeg blander antropologiske og ornitologiske antagelser sammen, så jeg gir meg her. Men det var en ting til – har du mistet sølvsmykket ditt, så sjekk det gamle skjærereiret!

Nye snøuglebilder og gjennsyn med en god kompis

På vårparten er jeg ofte innom beverfamilien som på denne tiden er ivrige etter fersk mat. Gjennom hele vinteren har de levd på bark fra høsten året før. Tenk dere bark til frokost, bark til lunsj, bark til middag og bark til kvelds i seks sju måneder! Visst har vi hørt om barkebrødtider vi også, men vårt broderfolk i skogen har barkebrødtider halve året, livet gjennom. Ikke rart da at den er ivrig etter annen føde, og kanskje aller helst saftige rotskudd fra vassplanter.
Gjennom å ha fulgt disse underlige vanntilpassede pattedyra er jeg blitt fascinert over hvor lett det er å tillegge disse dyra menneskelige egenskaper. Den bygger demninger, kanaler for transport og er en mester i å regulere vassdrag. Ikke rart den ble kalt "det lille folket i skogen" av indianerne. Den bygger seg solid hus og samler mat til vinterforråd, og likt oss, endrer den naturen for å lage bedre levekår for seg og sine. Så kom deg ut en kveld eller to, og tilbring noen timer ved bevervannet - kanskje får du oppleve disse forunderlige dyra på nært hold.

Her er hele familien ute og "barker" sammen. Ikke ofte jeg får se hele familigruper sammen som på dette bildet, men det handler om å være mye ute. Hjemme i sofaen dukker de sjelden opp :-)

Det er Norge i rødt, hvitt og blått

... og litt grønt forhåpentligvis. Selv om vi - i alle fall her i Midt-Norge har hatt en uvanlig sen vår, er det så smått blitt et grønnskjær de fleste steder. Bildet derimot er ikke fra Trøndelag, men fra vakre Olden i fagre Stryn, med Olden kirke i forgrunnen. Olden kildevann kjenner de fleste, og snøen i bakgrunnen kan komme i en kiosk, nær - nei ikke deg, men dine tipp, tipp, tipp oldebarn. Det tar nemlig noen tusen år før snøen på breen smelter, og blir flaskevann. Rart å tenke på egentlig, at vannet vi drikker fra Olden i dag kommer fra snøstormer som også rammet flokker med elefantdyr, mammuten som vandret i de norske fjell. Ønsker med dette alle en trivelig 17. mai, enten dagen tilbringes i guds frie natur, eller du feirer nasjonaldagen i mer urbane strøk. Hipp, hipp hurra!