De syv blåner

Etter solefall, når kvelden sig innpå, kan vi under gunstige værforhold og på rett plass, se blånene innover horisonten. Lysere og lysere farge, jo lenger unna kammene ligger.

Her i Trøndelag er det helst de bølgende skogsåsene som gir oss blåne bak blåne, der de ruller innover som et innlandshav. Lengre sør og vest i fylket vil det nok være rygg bak rygg, som skaper blånene. Her er det de kvasse tinder som ligger på rekke og rad. Skal det være fullkomment, må det være sju blåner å skue utover.

Åser og fjell i det fjerne får ofte den blå fargen, derav navnet blåne. Men det kan det være andre farger også, men da heter det vel strengt tatt ikke blåner. Rødne bak rødne kanskje, hva vet jeg. Mye overlates til fantasien i en rolig kveldstime, landskapet rommer det mystiske og ukjente. Slikt gir næring til tankevandringer, bak de syv blåner ligger alltid det ukjente og uoppnåelige målet. La meg da avsløre med en gang, bak min syvende blåne ligger Rissa, kanskje ikke helt uoppnåelig, og absolutt verdt et besøk.

79 grader nord og 17 grader øst

Innunder isbreens eldgamle blå-svarte stålis vandrer selve kongen av Arktis. Uanfektet av kulde og isende vind labber den med stoisk ro mellom isblokker store som hus.

Lyden av stålisen som knaker gjør situasjonen dobbelt skremmende, men så utrolig spennende og fascinerende! Her oppe på toppen av solsystemets blå klinkekule, tolv grader sør for globusens nordligste punkt står jeg midt i det hvite store, til knes i nysnø og får oppleve isødets nemesis på nært hold. Får håpe isen over og under oss holder, både for meg og monarken her inne i fjordbotnen.

Her hadde sola tent lyn, som i farget glass bare for noen minutter siden mens vi var på vei innover mot isbreen. Nå lå isen mørk og dyster, som befant vi oss i Mordors dystre haller. Men kanskje like bra, slik understrekes isbjørnens hverdag tydeligere – det henger en mørk framtid over dens skjebne!

Skrik og tenners gnissel

Stakkars lemen, den prøvde bare å skremme en potensiell fiende. Lite visste vel den at jeg bare ønsket å portrettere den vakre vesle krabaten. Men det var den hissige tassen absolutt ikke interessert i. «Kom deg vekk», skrek den iltert, og flekket tenner som et lite rovdyr. Jeg irriterte den noen minutter til, før jeg gikk vekk med et smil om munnen. Sint var den, men artig å møte en av fjellets mest gåtefulle skapninger.

Hesjestaurer

Det var vel tidligere statsminister Per Borten som satte hesjestaurene på kartet, da han skulle skildre hvordan det var å være statsminister i samlingsregjeringa "Bortenregjeringa", - Det har vore som å bera staur, sa han. Og bare den som har prøvd, vet hvor vanskelig det kan være. Staurene sprik lett til alle kanter, og blir etterhvert umulig å hanskes med.

I dag er det vel knapt en ungdom som har vært med på hesjing, moderne traktoregg har tatt over graskonserveringa, og bra er kanskje det? Jeg savner lukta av nyslått gras, felleskapet og det sosiale. Men det var jo også slitsomt, når uendelige hesjerader skulle fylles med gras, og regnet silte ned. 

Tidene endrer seg, mekaniseringa og kravet til effektiv drift har gjort det mindre vanlig med hesjer. Som landskapsfotograf savner jeg hesjene. Nydelige rekker som tegnet fine mønster over åkre og enger. Det ga mange fine landskapsbilder, men de nevnte eggene har det blitt vanskeligere med, men noe har det blitt av dem også.

I dag er det vel helst under låvebrua, eller andre lagerplasser vi finner hesjestaurene. Står de tørt kan vi fortsatt finne dem, men om noen nye tiår er de fleste forsvunnet. Så neste gang du ser noen hesjer, eller staursamlinger, så ta noen bilder - om ikke lenge er dette historie.

Bamse brakar

Det hadde vært spennende og visst hva bamse tenker når han ser på meg med sitt ene øye. Flotte brune øyne som den har, ikke ulikt fotografens :-) Selv synes jeg mye annet er likt også, etter å ha fått opplevd disse dyra i sitt rette element i fri natur en rekke ganger. Forbausende mye lik oppførsel og væremåte observeres. De som driver jakt på bjørn, og har sett en flådd opphengt skrott, sier de ser en skremmende likhet med anatomien til et menneske. Nå skal vi ikke trekke dette for langt, men jeg liker likevel å tro at det er en slags åndelig bror jeg treffer de gangene jeg står øye til øye med bjørnen ute i naturen

Så flisa fyker!

Byggmester Bob eller snekker Andersen – det er fristende å tenke på slike figurer når man ser den iherdige svartspetten som bygger bo for seg og sine. I løpet av en tre ukers tid har den sammen med maken lagd ferdig sitt reirhull i ospa. Det er fascinerende å se hvor fort det egentlig går. Mens den henger på utsiden og hakker, går det ikke så fort. Den er sky, og meget oppmerksom på omgivelsene. Hakker ikke mer enn en fem seks hakk, før den trekker hodet ut fra hullet, og vaktsomt speider omkring seg. Når den derimot omsider kan hakke innefra selve hullet, går det mye raskere. Sikkert en centimeter i timen tenker jeg. Det rare er at det nesten ikke høres ut som den hakker spesielt hardt. Bare noen myke, og egentlig svake hakkelyder høres. Men ikke lenge etterpå dukker den opp med nebbet fullt av spon, som den med et lynsnart nikk med hodet hiver ut fra hullet. Ikke lett å fange bevegelsen, før hodet er tilbake til utgangspunktet, mens treflisene fyker ut i lufta. Om ikke lenge opphører byggeaktiviteten, og svartspetten ligger på egg. Da er det rolig en stakket stund, før ungemas får foreldrene til å gå i skytteltrafikk noen uker, mens skrikende og tiggende unger krever sitt.

En høstdag for lenge lenge siden ...

Det var en mild høstdag for omtrent 67 millioner år siden, et løvblad falt stille til jorden. Her er beviset, det står skrevet i stein

Villrein og menneske i den store evighet

Det var med ærbødighet naturfotografen studerte villreinen denne vinterdagen. Det hersket stillhet innpå vidda, kun den svake lyden av hundrevis av reinklover og reingrynt kunne så vidt høres. Dyra hadde det ikke travelt, men beitet noen timer foran meg, før reinflokken sakte beveget seg og dreide sørvestover, på evig vandring innover viddene. Det ble god tid til å tenke og filosofere over synet av den store flokken med reinsdyr. I tretten tusen år, eller 4 745 000 dager har min slekt delt det samme synet som jeg nå var vitne til. Generasjon etter generasjon, som far så sønn – i rundgang etter rundgang i tidens urverk har vi levd i villreinlandet. Reinen var forutsetningen for akkurat det. Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang, som godeste Ingemann skrev i salmen Deilig er jorden. Bedre kan det vel ikke sies! Det gjelder oss, og det gjelder reinen. Lite visste vel den første normann, hvor reisen ville ende, da han tok sitt første skritt. Heller ikke i dag vet vi det, vi har bare fortsatt reisen, selv den lengste reise starter med et skritt. Jeg fikk en følelse av uendelighet, intet foran meg hadde forandret seg på tusenvis av år. Det som for meg bare var adspredelse, var for mine forfedre blodig alvor bokstavelig talt. Det handlet om overlevelse. Uten velykket reinsfangst ville barn, kone og familie dø, formodentlig hadde han foreldre som også ventet på mat. Jeg sier det igjen – fire millioner, syvhundre og førtifem tusen dager! Begge artene tilhører vi en endeløs kjede av liv. Vår tilværelse er usignert, men destinasjonen fastlagt. Vi fødes, vi lever, vi dør.

Tretti under null

Etter midtvinterlysets hastige besøk, siger natta på. Snart favnes fjellskogen av frostneven og trettitre iskalde streker under null klemmer til. Da er det tøft, ikke bare for fjellgrana, men også for fotograf og utstyr. Snakk om å jobbe i en fryseboks!

Fortryllende er blåtimen, men for fugler og dyr som gjemmer seg der ute er dette angstens dødblåe farge. Når frostens tretti kalde venner kryper innunder fjær og pels - forbannes vinternatta, og timene til dagen fødes på ny kan være skjebnesvangre. Vinterskogen ligger der vakker og kald. I denne isboksen skal drivstoff hentes til små hjerter, men det haster, tiden er knapp. Korte dager og lite dagslys er utfordrende for våre fjærkledde venner. Her blir det lett roser på en meisegrav - isroser!

Sølvoppgang

Grantrærne oppe på åskammen gløder, som en rekke med engler som åpenbarer seg. Nysnø og motlys danner en glorie rundt trærne. Kontrastene er store, fargebildet blir sort-hvitt. Nysgjerrigheten og trangen til å se bak blir vekket – hvilket Soria Moria ligger der bak?

Det gnistrer i sølvsnøkrystallene, det blinker ett sted, så et annet, mens sola sakte beveger seg bak trerekka i Brungmarka. Mengder av sølvsmykker viser seg, men umulig å plukke.

Det ble en dag uten de helt store fotomulighetene, kaffelars over bålet ble nok dagens gullvinner, men sølvoppgangen over Selbusjøen ble en god nummer to!

Rød rødrev i rød soloppgang

Rød rødrev i rød soloppgang. Ja vel - gul soloppgang da, men reven var i hvert fall rustrød som en rødrev skal være. Her står den vaktsom i motlysets glød og undrer hva det er som knatrer der borte. To tre klikk, og reven var over alle hauger. Ville rever er ikke lett å få fanget på en bildebrikke, hardt jaktet som de er gjennom tusenvis av år. Sky og vaktsom i hele sin framtreden. Tidlig på sommeren og noen uker utover kan vi være heldige å få nærkontakt med rimelig tillitsfulle rever. Dette er som regel ungrever som ennå ikke har utviklet sin naturlige skyhet for oss mennesker, og lar oss få se disse flotte dyra i andre situasjoner enn på vill flukt inn i nærmeste skjulested. Selv om vi har, og etterstreber rødreven har den vist utrolig tilpasningsdyktighet. I dag finner du rødreven i så å si alle habitat. Fra de store byene til høyt til fjells, hvor den dessverre ofte fortrenger sin mindre slektning fjellreven. Uansett - er det en art som kan sies å være en ekte opportunist, så må det være rødreven.

Flyktige fotspor

Flyktige fotspor.

Hva som er et godt fuglebilde vil jo alltid være subjektivt. Noen liker klare og skarpe artsbilder, som er dokumentariske. Andre skaper abstrakte bilder, som klart ligger i den kunstneriske delen av skalaen. Selv har jeg hatt en forkjærlighet for fugler i miljø, uten at artsspesifikke detaljer nødvendigvis har vært så påtrengende. Hvor dette bildet skal plasseres er vel ikke så nøye, men artsdokumentarisk er det i alle fall ikke. Mer en fuglequiz kanskje. Et situasjonsbilde definitivt,

hvor 1/800 dels sekund av morgenen den 1. mai har blitt frosset for alltid.

Det er funnet fossile fotavtrykk som er hundrevis av millioner år gamle, andre lever en sommer i mudderet langs myrtjernet. Disse fotavtrykkene er av den flyktige sorten, helt bokstavelig. Etter noen sekunder kunne ingen se sporene etter kvinandhannen. Likevel ble de denne morgenen foreviget gjennom tusen millimeter med glass. Skarpt nok i motlyset da 1600 ISO var valgt. Det mest imponerende var likevel at fotografen kom seg opp før klokka fire denne maimorgenen.

Hadde det vært bedre med hele fuglen? Kan vi si at dette er nesten - eller? Kan en historie bli fortalt uten at alt sies? Jeg har ikke alle svarene, men overlater til betrakteren selv å fundere på bildets komposisjon.

Det er mye snakk om fotspor som et mål for miljøbelastning i klimadebatten. - Hva er ditt fotavtrykk, spørres det om, og det er betimelig det. Så får vi håpe at også menneskers fotavtrykk en dag er like lette for miljøet som andas hurtig forgjengelige fotspor.

Midtsommerdrøm

”Vi skal ikkje sova bort sumarnatta”, skrev Aslaug Lygre, i en kjent og kjær melodi. Vel - hvor mange av oss har egentlig fulgt hennes oppfordring. Ikke mange vil jeg tro. Selv har jeg prøvd å få til et par slike nattevåker rundt jonsok hvert år. Og det skal jeg si dere, det er en veldig spesiell opplevelse. Når den lyse nordiske natta bader landskapet i sitt myke skjær, er det utvilsomt noe helt spesielt. Det må oppleves som det heter. Det krever litt planlegging, og i en hektisk hverdag er det ikke lett å få til. En av forutsetningene er nemlig klarvær. Etter å ha fått litt ekstra søvn i forveien, ligger den lyse sommernatta der, klar til intens opplevelse. Turen starter rundt elleve om kvelden, og avsluttes i sekstiden på morgenkvisten. Det er rart, men det kjente kjære landskapet jeg kjenner så godt, oppfattes annerledes om natta. Mye skyldes stillheten og lyset, men også lukter, lyder og dyrs økte aktivitet bidrar. Det er litt magisk, og landskapet langs kysten er kanskje den beste plassen. Her er det åpent, slik at lyset ikke dempes av skogens dunkle skygger. En slik natt ble blåklokkene foreviget, farger blir så intense nattestid. Vel natt og natt, det er jo nesten lyst som om dagen, men likevel … Når så trettheten uvilkårlig siger innpå, hva er vel bedre enn å slumre på ryggen under en himmelseng av blåklokker.

Aslaug Lygres oppfordring ble skrevet da hun lå dødssyk i tuberkulose, jeg går ut fra hun lengtet intens etter å få oppleve nok en lys sommernatt under den nordiske himmelhvelving. Også jeg avslutter slike nattevandringer med ønsket om snarlig å få oppleve en slik natt til. Min oppfordring er like sterk som Aslaugs – ”Du må ikke sove bort alle sommernetter”, men la noen bli ditt eget hverdagseventyr!

Vi er

Sølv- eller gullvier, det er opp til øyet som ser. I fantasiens fotografiske verden kan vi skape det vi vil. En gang i blant er det bare så innmari herlig å bare dra til. Tittelen ”Vi er” henspeiler til vier, som er utgangspunktet for bildet, men vi er, eller ønsker å være noe mer enn bare en knipser av naturbilder. Bilder er det mange av, mange meget gode også, likevel er det ikke ofte vi lar oss blende eller fascinere av et bilde. Vi strever etter å finne vår egen stil. Noen lykkes, de fleste derimot blir en i mengden av mange andre, som viser uinspirerende bilder vi har sett så alt for mange ganger før. Undertegnende likeså. Jeg kan selvsagt forsvare meg med at dette prioriteres ikke, eller at jeg ikke har tid til fordypning – eller andre mer eller mindre troverdige unnskyldninger. Sannheten er nok en annen. Noen få har det, de fleste ikke. Har hva? Jo evnen til å skape, eller ta gode bilder som engasjerer, overrasker, rører eller vekker betrakteren med sin originalitet eller kraft. Jeg har mine favoritter som klarer dette, en håndfull naturfotografer jeg stadig søker tilbake til, og som gir meg voldsom inspirasjon. Inspirasjon er en ting, å prøve å etterape eller kopiere blir bare parodisk. Følelsen av å være en etterdilter blir overhengende – det har jeg opplevd mange ganger. Så oppfordringen blir å gakke ut for å finne sin egen stil, prøve å tilføre sine bilder den lille touchen som skiller akkurat dine bilder fra den gemene hop. Enkelt - nei så absolutt ikke!

Femme fatale

Om denne vakre kvinnelige polarsvømmesnipa er umoralsk og bruker sin seksualitet for å lure sin elsker vet jeg lite om. Likevel kan det se slik ut, nærmere en femme fatale innen fugleverdenen kommer vi ikke, i alle fall er likestillingen hos noen av snipeartene kommet langt – veldig langt!

For det første er det hunnene som har de vakreste tegningene og den flotteste fjærdrakten. Se bare på bildet. Gubben er noe gråere i uttrykket. Både boltit og svømmesniper er det vi kaller polyandrisk. Det betyr at hun parer seg med flere hanner, etter å ha kurtisert den ene etter den andre. Etter paringen er de sammen noen få dager, før hun legger sine egg. Deretter finner hun en ny fyr, som hun også legger egg for. Men ikke nok med det, etter egglegginga drar hun sin vei, hun treffer sine venninner og drar til Syden. Her leves de glade dager, mens gubbene ligger oppe i det kalde nord og ruger ut eggene. Her må de fostre opp ungene og være alene om ungepass til langt utpå høsten, før de kan komme etter kona som koser seg ved bredden av Det arabiske hav.

Det koker i mårskogen

Finnes det noe herligere enn akkurat denne tiden på året i norsk natur. Det er like før det hele springer ut, vårskogen eller mårskogen om du vil, er bristeferdig. Vårens crescendo har startet. På bakken leker kvitveisa teppelegger, og i busker og snar lokker fugler av alle slag. Noen ligger på egg, andre har unger, mens atter andre jobber iherdig med reirbygging. Også pattedyra er på farten, måren på bildet kikker nysgjerrig og vaktsom fram fra skogkanten. Er det trygt der framme. Det lukter så liflig av honning, så det tar ikke lange stunden å bli overbevist, snart er den i full gang med å slikke i seg søtsakene. Det kan være tynt i mårbestanden utpå vårparten, men de som har unngått de utallige mårfellene som henges opp i skog og mark, kan forhåpentligvis gå sommeren lyst i møte. Hektiske måneder med partner, unger, lek og moro, men også kjas og mas, som hos andre som strever med familie og unger :-) 

Hva vitsen er med denne mårfangsten kan en jo lure på. Såkalt viltpleie skal jo fremme det jaktbare småviltet. Men jo mer vi viltpleier, jo mindre vilt blir det. Naturens balanse tror jeg naturen selv gjør best, den har jo noen hundre millioner års erfaring! Så la måren leve, og gled deg heller over synet av denne vakre skapningen – odelsgutten fra skogskatedralene.

Engler i snøen

Kun en svart stripe røper at det er noe levende der borte i snøføyka. Ikke er det mye lyd å høre heller, rypene har nok med å skaffe seg tilstrekkelig næring. De lever under karrige forhold gjennom vinteren. Men helt lydløs er de ikke, selv om det latinske navnet ”muta” skulle tilsi akkurat det. Som små uskyldige engler beveger flokken seg rastløs rundt på jakt etter noe spiselig. Ikke skjønner jeg hvordan de overlever, men det gjør de utrolig nok. Det er fascinerende når du kommer nære nok, å se himmelhvelvingen speile seg i dypsvarte rypeøyne. Himmel og engler, ja det er noe guddommelig rent og vakkert med disse kvite runde fjærballene som vandrer der oppe i fjellheimen – landet nærmest himmelen!

Pingviner på Nordpolen

Allmenn barnelærdom har lært oss at pingviner holder til i Antarktis. Synd og skam, men der har jeg aldri vært. Derimot har jeg vært på besøk i Arktis noen ganger. Der er det også pingviner, i alle fall deres motstykke. Fugler som ligner i farge og levesett til en viss grad. På den nordlige halvkule finner vi alkefuglene, som her polarlomvien. De satt ute på isflaket, eller sto muligens. De har som dere ser atskillig til felles med pingvinene der sør. Både fargetegninger og den høyreiste holdningen minner til forveksling på pingviner. Men det har faktisk vært pingviner i Arktis også – helt sant! I trettiårene ble det ved et par anledninger satt ut pingviner fra Antarktis. Arktis i dette tilfellet var Nord-Norge, litt lenger sør enn vi vanligvis tenker på som Arktis, men Arktis like fullt. Pingvinen er heller ikke forvist til det aller sørligste Antarktis, den finnes både i Sør-Afrika, og Sør-Amerika. Ja faktisk finnes en art helt opp til ekvator. Polarlomvien har som sagt samme rolle i nord, slikt kalles konvergent evolusjon. Noe som betyr at to ulike arter, utvikler likt levesett og like trekk. Både alkefugler, og pingviner har svømmevinger, og beina plassert langt bak for svømming under vann. Den alkefuglen som lignet mest på pingviner, var den store Geirfuglen, en kjempe blant alkene. Den kunne heller ikke fly, og ble derfor et lett bytte for tankeløse, miljøvandaler som slaktet ned hele arten under sine ferder i Arktis. Helt tragisk å tenke på at arten sannsynligvis fantes helt opp til 1850-årene. Rundt 1800-taller var den blitt meget sjelden, og den siste spikeren i utryddelseskista var det europeiske museer som sto for. De naturhistoriske museene ble helt panisk på å skaffe seg et eksemplar før det var for sent, og betalte store summer for en død geirfugl. Ingen løftet en finger for å bevare arten. Kvalmt! Selv om de andre alkefuglartene også sliter med sine problemer, finnes fortsatt de fleste i stort antall. Så er du i nærheten av våre alkefugler, så nyt synet av disse arktiske pingviner enten det er til lands eller vanns.

Kongeørn i vilter vinterkok

Det er rart med det, men det er nå når sola begynner å lunke, og vår og varme er i anmarsj, at det er tøffest for våre hjortedyr. Blir det en lang og snørik vinter får vi vårknipe, noe som betyr at fettlagrene og reservene fra sommer- og høstbeite ikke rekker fram til vårbeite. Da går det som det ofte går i naturens ubarmhjertige verden, noen dør. Uansett må livet pulsere, og ingen dør forgjeves. Døde hjortedyr kan være et kjærkomment tilskudd til kongeørna og dens muligheter for overlevelse. Så den enes død, og så videre …, er et høyst aktuelt tema i naturen. Slik føres ørnas slekt videre. Reinen på bildet derimot hadde Dag Røttereng og jeg lagt ut som åte for kongeørnene inne i Trollheimen. Etter hvert som reinskjøttet ble oppspist fylte vi på med grisekjøtt. Så en dag slo ørna seg nedpå i et forrykende vintervær, og ørnebildet ble til i snøkavet. Fornøyd kunne jeg observere den majestetiske ørna når den i vinterstormen slet løs kjøttstykker, og kikket vaktsomt rundt seg med den ene øyet. Det andre øyet var delvis tildekt bak et lag med is, som hadde klabbet seg på i uværet. Det er tøffe forhold, selv om den denne gangen kom til dekket bord.

Rød stær

I ungdommens dager hendte deg at kommentaren utpå søndagsmorgenen var, ”Jasså du har fått rød stær”, når venner med blodskutte øyne traff hverandre etter festligheter. Hvalrossen på bildet tror jeg ikke har brukt natta til vill festing, selv om han til forveksling ligner gutta boys i hine hårde dager.

Hvalrossene lå i en stor klynge, hvor naboer i blant skubbet, dolket og albuet seg fram. Denne kikker seg engstelig bak, det lå nemlig en stor hann med kraftige støttenner og småirriterte der bak. Vi brukte god tid og beveget oss sakte nærmere, slik at de ble vant til oss. Etter hvert enset de ikke fotografen, og med 300 mm fikk jeg ”øyekontakt”.